TILBAKEMELDINGER – HVA ER DET, OG HVORFOR SÅ VANSKELIG?

TILBAKEMELDINGER – HVA ER DET?

Hva er en tilbakemelding? Og hvorfor er det av og til så vanskelig å gi den og vanskelig å ta imot den?

Her et forsøk på å gi noen svar. Kanskje du har flere og bedre som du ønsker å dele? Jeg takker gjerne ja til det.

KOMMUNIKASJON

Tilbakemeldinger er en måte å kommunisere på for å

  • skape tillit, motivasjon, engasjement og vekst
  • sette rammer og grenser
  • signalisere forventninger, ønsker og behov
  • gi uttrykk for tilstand, emosjoner og reaksjoner

Tydelig kommunikasjon gir klarhet og (psykologisk) trygghet. Tydelig kommunikasjon kan også øke potensialet for åpen konflikt og uenighet. Det kan kreve mot å gi en tydelig tilbakemelding.

INGEN TILBAKEMELDING ER OGSÅ EN TILBAKEMELDING

Dersom dette stemmer, at tilbakemeldinger er kommunikasjon, så gjelder også følgende regel for dem: DET ER IKKE MULIG IKKE Å KOMMUNISERE.

Ingen tilbakemelding er også en tilbakemelding.

TILBUD

Tilbakemeldinger er tilbud, og som alle tilbud kan de være

  • gode å få når kontoen er slunken
  • attraktive og fristende
  • forførende og forlokkende
  • for gode til å være sanne (for vonde til å være sanne)
  • for mye av det gode
  • for mye av det usunne, for lite av det sunne

Men tilbakemeldinger er aldri som tilbudet fra Don Corleone: Noe du ikke kan takke nei til.

VI KAN TAKKE NEI

Vi kan heldigvis selv velge hva vi går forbi, og hva vi takker ja til. For eksempel ut fra

  • nytteverdien tilbakemeldingen har – inneholder den noe som vil gjøre meg flinkere/bedre?
  • hva effekten av den vil være – vil den bygge meg opp eller trekke meg ned?
  • troverdigheten – er tilbakemeldingen til å stole på? / er avsender til å stole på?

Det er fort gjort å falle for en fristelse, og av og til er det lov, men det er aldri en naturlov

INVITASJONER

Tilbakemeldinger kan invitere deg til å føle deg bl.a.

  • glad og stolt
  • smigret
  • såret og lei deg
  • sint og sur

Det hender av og til at invitasjoner ikke passer inn i resten av planene dine. Av og til lønner det seg å takke nei, eller i det minste til å forskyve til senere: Jeg hører hva du sier, men jeg orker ikke å ta stilling til det akkurat nå!

GAVER

Tilbakemeldinger kan være gaver som du kan ta med deg og gjemme i hjertet ditt. De kan gi deg glede og vekst, redde deg fra tabber og feil og ikke minst vise deg hvem som er på ditt lag, hvem som er din heiagjeng, hvem du kan stole på og bygge på. Du kan hente gavene fram når du senere måtte trenge dem, og de vil varme deg og kjærtegne deg.

Men husk at det er som på julaften: Mye av det du pakker ut kan være kjøpt på billigsalg, noe du ikke har bruk for, eller noe du har mer enn nok av fra før.

Husk også at gave kan hete gift på engelsk og kan være det – et overgrep.

Det er tre forpliktende sider ved gaver som vi må ta hensyn til:

Vi kan være forpliktet til å gi dem.

Vi kan være forpliktet til å ta imot og vise takknemlighet.

Vi kan være forpliktet til å gjengjelde gaven.

REGLER

Gode regler til den som gir, kan være:

Legg kjærlighet i gaven (Kanskje en provoserende påstand: En leder som ikke elsker sine medarbeidere, er en dårlig leder.).

Gi bare noe du mener vil være nyttig.

Gi bare noe som vil være vekstfremmende også for deg.

TILBAKEMELDINGER ER ALDRI SANNE ELLER FALSKE

Tilbakemeldinger kan være nyttige eller unyttige, vekstfremmende eller nedbrytende, relevante eller irrelevante.

Betydningen av tilbakemeldingen vil ofte være forankret i relasjonen mellom hen som gir og hen som mottar.

COACHENDE LEDERSKAP

Det å bygge en god tilbakemeldingskultur er etter min mening en av de viktige oppgavene til coachende lederskap. En god tilbakemeldingskultur skaper tillit, trygghet eller ureddhet og engasjement.

Bildet over viser en lekende måte å bygge en slik kultur på, slik vi øvde det på NLP Leadership Practitioner i Stavanger i helgen.

KARTET ER IKKE TERRENGET

KARTET ER IKKE TERRENGET

La meg begynne med en personlig historie. For en del år tilbake lå sønnen min og jeg på ei hytte langt nord i de finske skogene. Vi var der for å oppleve villmarkslivet og hadde en kjentmann med oss. Landskapet var relativt flatt, preget av myr, vann og glissen skog. Det var få høydepunkter til å gi oss oversikt og orientering.

En dag var vår lokalkjente venn opptatt, så vi måtte finne ut av ting selv. På hytta lå det et kart fra 70-tallet med inntegnede stier. Min sønn og jeg valgte en rute for dagen, pakket tursekken og la i veg. Det var en vakker dag, stien på kartet var lett å finne igjen – helt til landskapet plutselig forvandlet seg til et enormt område med flathogst. Trestubber så langt vi kunne se, rester av greiner, trær som hadde dødd på rot, spor etter tunge maskiner. Terrenget var rasert, endret på brutalt vis. Stien på kartet fra 70-tallet hjalp oss bare til å finne vegen tilbake der vi hadde kommet fra.

70-tallet

Selv var jeg ung på 70-tallet. Tiåret utgjorde overgangen fra barn til voksen, en fase i livet som brukes til å lage kart. Kartografene lar seg lett identifisere: En onkel, et par sterke personligheter i min «peer group», tilfeldige møter med mennesker som utviklet seg til vegkryss – i tillegg selvsagt: forfattere, låtskrivere, osv.

Stiene som ble inntegnet på disse kartene, kan jeg fortsatt følge tilbake dit. Jeg kan gjenoppleve hvor jeg kom fra, oppsøke på godt og vondt mine egne valg og vegskiller.

Men de duger kanskje ikke lenger som orientering videre framover. Landskapet ble rasert allerede på 80-tallet. Verden forandret seg. De som gikk et par klasser under meg på skolen, utstyrte seg med andre kart, opplevde andre møter, lyttet til annen musikk.

Når jeg fortsatt i dag påstår at det ikke er lagd god musikk etter 70-tallet, vet jeg godt at jeg orienterer meg etter et antikvert kart som kanskje burde få sin plass bak glass og ramme på veggen.

Bare for å ta et eksempel.

Kartografi

Ifølge Wikipedia har kartografi som «utgangspunkt at virkeligheten kan modelleres og at kartet er den mest effektive måten å kommunisere både om observerbare objekter og fenomener (for eksempel landformer) og om tema som er mindre håndfaste (for eksempel språk) …».

Mange av oss som driver med NLP-basert coaching vil kanskje si at «kartet er ikke terrenget» er den mest fundamentale forutsetningen i det vi gjør.

«Slagordet» er et sitat hentet fra boka «Science and Sanity», utgitt av Alfred Korzybski i 1933. Den fullstendige setningen lyder omtrent slik: «Kartet er ikke terrenget, men når kartet ligner terrengets struktur, er det nyttig.»

Vi lager oss indre kart av verden, og bruker disse kartene for å finne løsninger, retning og orientering.

Representasjonssystemet

Vi skaper det vi kaller «representasjoner» av virkeligheten og forholder oss til disse representasjonene, ikke til faktiske, eller objektive kjensgjerninger.

Kartet er en modell av virkeligheten, dvs. en abstraksjon og forenkling.

Modeller er aldri sanne eller falske, de er nyttige eller unyttige.

Vi tror ikke det vi ser, vi ser det vi tror. Vi orienterer oss etter og reagerer på vår representerte virkelighet.

Ut fra denne tankegangen, som også har karakter av å være kart, gjelder det å skape modeller med en struktur som ligner virkelighetens struktur og som hjelper oss å finne gode løsninger.

Det er da på sin plass å spørre: Hvilke representasjoner er det som fremmer oss? Hvordan kan vi «formulere» (med alt det vi har av språk) en abstrakt modell av vår virkelighet som ligner, men som samtidig åpner opp for det «gode»?

Som menneskehet, eller i hvert fall som verdensborgere i vår del av verden, lever vi nå i en tid med radikal endring av våre kart. I noen tiår har vi orientert oss etter forestillinger som har bidratt til optimisme og avslappet holdning (for ikke å si pytt pytt-holdning).

Våre nye kart

Nå har vi våknet til ny kald krig og krig. Vi tegner nye kart og nye modeller. Og «vi» tegner andre kart og andre modeller enn «de».

Jeg tror at det er avgjørende nå, hvordan vi «formulerer» våre representasjoner av virkeligheten.

En utdanning i NLP og coaching er et ypperlig valg for alle som vil være kartograf for eget terreng.

KOMMUNIKASJON OG LEDELSE

KOMMUNIKASJON OG LEDELSE – ein forenkla introduksjon til eit kompleks tema

Eg er så heldig og privilegert at eg skal undervise i NLP-basert coaching både i Bergen og Stavanger i haust – under overskrifta «Kommunikasjon og ledelse».

Det er ei stor glede, og samstundes set det meg under press: Dersom eg skal lære andre å kommunisere og leie seg sjølv og andre, så må eg vere veldig god til dette sjølv.

UTFORDRINGA

Har du nokon gong høyrt om noko som kallast prestasjonsangst?

Berre det at eg skriv dette på nynorsk, vil for mange vere eit bevis på at så ikkje er tilfelle.

Heldigvis skal eg ikkje lære nokon å kommunisere – og heller ikkje å leie seg sjølv og andre.

For det er ein del ting her i livet vi alle slepp å lære:

DET VI KAN OG DET VI SLEPP

Vi treng ikkje lære å halde hjarta vårt i gang. Vi treng ikkje lære å puste. Vi treng ikkje lære å sjå, føle og lukte.

Det kan hende at vi må lære oss å lytte, men ikkje å høyre.

Vi må kanskje lære kva god smak er, men ikkje å smake.

Dei autonome systema våre og sansane tar seg av jobben for oss. Hjarta slår til det ein gong stoppar. Sansane våre er der, eller dei er der ikkje.

Slik er det også med «kommunikasjon og ledelse».

Det går ikkje an ikkje å kommunisere, og det går ikkje an ikkje å leie seg sjølv.

Men det går godt an å kommunisere utan å forstå og bli forstått. Og det er fort gjort å leie seg sjølv (og andre) i ei ikkje optimal retning.

MENNESKE OG DYR

Som menneske har vi evne til verbalt språk. Det skil oss ut. Det finst òg mange variantar av det verbale språket, og har vi evne til å tolke mellom dei ulike variantane, vi kan lære å gjere oss forstått på engelsk, fransk og kinesisk.

Som pattedyr har vi evne til å kommunisere med kroppsspråk og/eller det som vi kan kalle ikkje-verbalt språk. Med det klarer vi oss relativt godt i møtet med hundar, kattar, kyr og hestar og med dei fleste andre dyr – vi klarer å tolke viktige teikn og veit at viktige signal frå oss også blir oppfatta rett av andre pattedyr (angst, kjærleik, tryggleik, tillit, osb.).

Det er verre å bli klok på ein måke eller ein fisk, men uråd er det ikkje. Kvar art har sine særtrekk. Sild kommuniserer m.a. ved å fise, og vi veit at svarttrost syng annleis i Oslo Vest enn i Oslo Øst.

MOTSTAND

Alle som tar ei utdanning i NLP kjem bort i namnet Milton H. Erickson, den vidkjende hypnoterapeuten, han som tala psykoanalysen midt i mot og sa at motstand berre er eit teikn på manglande rapport (Søren Kirkegaard: Rapport er kvaliteten på en relasjon). Det er mange forteljingar og anekdotar om Milton Erickson. Ei av dei som har gjort sterkast inntrykk på meg er forteljinga om då han som ung gut fekk polio og mista taleevna og fekk ein ufør kropp. Etter ein legevisitt høyrde han legen fortelje mora at han neppe ville overleve natta, noko han ikkje var i stand til å protestere høglytt mot. Gutungen ville ikkje døy, han ville leve og aksepterte ikkje ein slik lagnad. For å få til eit samarbeid om ein helingsprosess måtte han finne ein måte å kommunisere med mor si på som ho forstod. Dei lærte å tale til kvarandre med augo, skapte sitt eige språk.

For ei tid tilbake gjekk det gjennom media at skodespelaren Bruce Willis, som eg neppe har lært så mykje av og vore så inspirert av som av Milton Erickson, hadde fått diagnosen afasi. Gradvis mister han evna til å bruke og forstå ord. Men han vil (truleg) framleis ha sansane sine i behald, han vil (truleg) framleis oppleve skiftande kjensler (angst, kjærleik) og kjenne behov (tryggleik, sult, tørst). Og eg er overtydd om at han vil kommunisere dette. Eg er ikkje like overtydd om at kommunikasjonen vil bli forstått.

VELLUKKA KOMMUNIKASJON – TRE PÅSTANDAR

  • Vellukka kommunikasjon (og leiing) krev felles forståing av, ofte ei semje eller ein avtale om, kva teikna skal tyde.
  • Vellukka kommunikasjon (og leiing) krev kontekst (samanheng) og rammer/reglar for korleis kommunikasjonen skal finne stad.
  • Vellukka kommunikasjon (og leiing) krev perspektiv og retning (ein vilje, eit mål, noko som skal oppnåast).

Det er fort gjort å bli feiltydd. Etter mi meining er det mest uråd å forstå eit anna menneske og dermed å gjere seg forstått overfor eit anna menneske – på visse plan. Sjølv om vi gjer så godt vi kan. Sjølv når vi ser bort frå alle dei gongene vi bevisst driv med tåkelegging eller løgn.

«Send meg smøret» kan funke relativt godt ved frukostbordet.

«Fortel meg kva som er viktig for deg» kan vere meir problematisk.

KROPPSSPRÅK OG NON-VERBALT SPRÅK

Det verbale språket, og særleg når det står aleine, er minst til å lite på. Til å tyde kroppsspråk får vi hjelp av dei nervecellene som kallast «spegelnevronar», som i stor grad bidrar til at vi kan kjenne att sekvensar av handling og skilje mellom t.d. aggressive rørsler, kjærlege rørsler, fiendtlege rørsler, osb.

PRIORITET

Dersom dette er rett, så vil læring i «kommunikasjon og ledelse» vinne mykje på å prioritere:

Medvit om kva det er som er mål og behov. Kva er det vi vil oppnå og kvifor?

Klårt medvit om og klåre definisjonar av samanheng. Kor er det denne kommunikasjonen skal finne stad og vere relevant, effektiv, nyttig?

Skape gode plattformer for kommunikasjonen, kvalitet i relasjonane (rapport), grunnlag for felles forståing og semje om kva tegn skal tyde (kleskode, etikette, påbod/forbod, m.m.

KULTUR

Mange av dei rammene som gjeld for vår kommunikasjon, er det ikkje vi sjølv som fastset. Dei inngår i det som vi kan kalle «kultur»: Kulturen i eit samfunn, kulturen i eit sosialt lag, kulturen i ein organisasjon, kulturen på ein arbeidsplass. Når vi er medvitne om desse rammene, kan vi velje å tilpasse oss og følgje reglane. Eller vi kan velje å bryte med reglane og gjere ting annleis, gjere opprør, revolusjonere laget, organisasjonen, samfunnet. Det kan generere motstand – sjølvsagt. Og: Motstand er mangel på rapport.

Den som bryt reglane umedvite, vil ofte framstå som udanna, ukultivert, tankelaus, dum (= vond). Dette hender oss ofte når vi ikkje kjenner rammene og reglane, t.d. når vi er på ferie i framande land og kulturar, når vi er flyktningar langt heimefrå eller når vi som søringar flyttar oss nord i landet eller som byfolk slår oss ned i ei vestlandsbygd.

Det som gjeld ein stad, vert feil ein annan.

For å takle dette kan det være nyttig å bli betre på det som kan kallast «multivalens», eller stabil ustabilitet.

Bli stødig ved å halde deg i rørsle. Kvil deg ved aldri å stå i ro.

FØLELSER SOM HVITE ELEFANTER

FØLELSER SOM HVITE ELEFANTER

Vi har bryllupsdag i dag. 33 år. Det vil si at vi har vært gift I en mannsalder.

Samtidig er det nesten på dagen 20 år siden vi startet opp et felles prosjekt, et parallelt løp med Ålreit Coaching- og kompetansesenter i ei lita bygd i Utkant-Norge.

DET VAKRASTE ORDET

Begge prosjektene har vært bygd på kjærlighet, eller kjærleik – som er eit vakrare ord for det, ikkje sant.

Begge deler har vært bygd på skjebnesvangre valg, med alvorlige ringvirkninger for mange andre mennesker enn de to som tok disse valgene.

For meg personlig har dette vært det som har gitt meg mening, glede og styrke i hele denne perioden. Svært lite av livet mitt de siste 33 hhv. 20 årene har falt utenom disse prosjektene – kanskje en eller annen fiske- eller jakttur, kanskje en eller annen tekst jeg har skrevet, som har vært så privat at den bare er min.

Da vi startet ÅLREIT for 20 år siden, skyldtes det at vi brøt opp og flyttet til et annet land, fra en storbytilværelse og til et lite grendasamfunn i utkanten av det meste.

MULIGHETSROMMET

Opp- og utbrudd er bra for det nye. Døren til mulighetsrommet åpner seg. De gamle rammene som har holdt deg fast, blir hengende der uten deg som innhold.

ÅLREIT skulle være et møtested, et senter for personlig utvikling og vekst, for framdyrking av ressurser og robusthet, for god kommunikasjon og godt miljø og relasjoner.

Det fantes en ideell side, men selvsagt skulle det også være levebrødet vårt, business.

(«Dere har forhåpentligvis ikke tenkt å investere penger i dette», sa rektor ved skolen vår sønn gikk på, da jeg fortalte han om planene våre. Men det hadde vi, og vi har investert mye, mye mer enn penger.)

Vi skulle være lokalt forankret, derfor gjenspeiler Ålfjorden seg i både navnet og logoen. Men vi skulle også være internasjonale og kulturovergripende.

Firmanavnet har selvfølgelig en sterk referanse til Odd Børretzen, og til erkjennelsen om at ikke alle dager er perfekte, og at det er greit, det er en del av det å være menneske.

FIRMANAVNET

Samtidig har firmanavnet en sterk referanse til Eric Berne og Thomas Harris, og kanskje først og fremst til sistnevntes bok: I’m ok, you’re ok. Det skal altså vise fram en holdning om aksept og likeverd. Vi er på øyenhøyde, gode nok som vi er, selv om vi skal bli enda bedre.

Som eksperter på kommunikasjon burde vi kanskje forstått at Ålreit for noen kan ha litt for beskjedne konnotasjoner. Men tanken om at Ålreit skulle stå for noe middelmådig fantes aldri hos oss selv.

Og jeg tror at mange som har blitt kjent med oss har fått oppleve den høye kvaliteten på våre produkter og tjenester. Vi har bidratt – og bidrar – i mange ulike sammenhenger, og mer selvskryt enn dette skal ikke denne teksten inneholde.

Min og vår største ressurs har selvsagt vært Jutta, en kapasitet i en egen klasse, på alle områder. Jeg har utrolig mye å være takknemlig for.

Når jeg ser tilbake på disse to prosjektene, så har det selvsagt vært mange opp- og nedturer, motgang har fulgt medgang og omvendt. Følelser av mange kulører og av svært varierende intensitet har vært involvert.

ELEFANTEN I ROMMET

Og som vi alle vet, er følelser elefanter. Det finnes ville og vakre. Det finnes tamme og nyttige. Og noen påstår at det finnes rosa elefanter med hvite prikker og en apekatt med parasoll som danser på hodene deres.

På pianoet har jeg stående en elefant av ibenholt. Den har fulgt familien i generasjoner. Men det fins mange andre.

De ville elefantene passer nok best i øde landskap hvor ikke så mange er til stedet. De gangene jeg har tatt dem med meg på Glassmagasinet, har det gått galt. De tamme elefantene derimot, kan være gode å ha. Jeg kan ri på dem privat, eller jeg kan hente dem fram i en samtale som trenger innslag av empati og medfølelse, eller under prestasjoner og foredrag som trenger temperatur og ulik tilnærming.

Mest pris setter jeg nok på de hvite elefantene, de som holder en viss avstand. De ligger akkurat nå som hvite fjell i horisonten, over blå sjø, omkranset av nyutsprungen bjørk.

Vanligvis får Jutta roser på bryllupsdagen. Men i dag tror jeg at jeg skal gi henne denne teksten. Hun liker elefanter.

 

 

 

Live Event – gratis informasjonsaften

GRATIS INFORMASJONSAFTEN


Online
07. desember  kl 18:00-19:00

 Hva inneholder vår NLP Leadership Practitioner Utdanning? 

En Live Event hvor vi presenterer innhold i utdanning, med muligheter å stille spørsmål underveis.

NLP Leadership Practitioner er en enkeltstående utdanning med stor  profesjonell og personlig nytteverdi.

Utdanningen inngår samtidig som første del av vår tretrinns coachutdanning, Integrativ Coach eller den mer spissede NLP Business & Leadership Coach.

Meld deg på til gratis Live Event her:

Registration Page (vivon.no)