KOMMUNIKASJON OG LEDELSE

KOMMUNIKASJON OG LEDELSE – ein forenkla introduksjon til eit kompleks tema

Eg er så heldig og privilegert at eg skal undervise i NLP-basert coaching både i Bergen og Stavanger i haust – under overskrifta «Kommunikasjon og ledelse».

Det er ei stor glede, og samstundes set det meg under press: Dersom eg skal lære andre å kommunisere og leie seg sjølv og andre, så må eg vere veldig god til dette sjølv.

UTFORDRINGA

Har du nokon gong høyrt om noko som kallast prestasjonsangst?

Berre det at eg skriv dette på nynorsk, vil for mange vere eit bevis på at så ikkje er tilfelle.

Heldigvis skal eg ikkje lære nokon å kommunisere – og heller ikkje å leie seg sjølv og andre.

For det er ein del ting her i livet vi alle slepp å lære:

DET VI KAN OG DET VI SLEPP

Vi treng ikkje lære å halde hjarta vårt i gang. Vi treng ikkje lære å puste. Vi treng ikkje lære å sjå, føle og lukte.

Det kan hende at vi må lære oss å lytte, men ikkje å høyre.

Vi må kanskje lære kva god smak er, men ikkje å smake.

Dei autonome systema våre og sansane tar seg av jobben for oss. Hjarta slår til det ein gong stoppar. Sansane våre er der, eller dei er der ikkje.

Slik er det også med «kommunikasjon og ledelse».

Det går ikkje an ikkje å kommunisere, og det går ikkje an ikkje å leie seg sjølv.

Men det går godt an å kommunisere utan å forstå og bli forstått. Og det er fort gjort å leie seg sjølv (og andre) i ei ikkje optimal retning.

MENNESKE OG DYR

Som menneske har vi evne til verbalt språk. Det skil oss ut. Det finst òg mange variantar av det verbale språket, og har vi evne til å tolke mellom dei ulike variantane, vi kan lære å gjere oss forstått på engelsk, fransk og kinesisk.

Som pattedyr har vi evne til å kommunisere med kroppsspråk og/eller det som vi kan kalle ikkje-verbalt språk. Med det klarer vi oss relativt godt i møtet med hundar, kattar, kyr og hestar og med dei fleste andre dyr – vi klarer å tolke viktige teikn og veit at viktige signal frå oss også blir oppfatta rett av andre pattedyr (angst, kjærleik, tryggleik, tillit, osb.).

Det er verre å bli klok på ein måke eller ein fisk, men uråd er det ikkje. Kvar art har sine særtrekk. Sild kommuniserer m.a. ved å fise, og vi veit at svarttrost syng annleis i Oslo Vest enn i Oslo Øst.

MOTSTAND

Alle som tar ei utdanning i NLP kjem bort i namnet Milton H. Erickson, den vidkjende hypnoterapeuten, han som tala psykoanalysen midt i mot og sa at motstand berre er eit teikn på manglande rapport (Søren Kirkegaard: Rapport er kvaliteten på en relasjon). Det er mange forteljingar og anekdotar om Milton Erickson. Ei av dei som har gjort sterkast inntrykk på meg er forteljinga om då han som ung gut fekk polio og mista taleevna og fekk ein ufør kropp. Etter ein legevisitt høyrde han legen fortelje mora at han neppe ville overleve natta, noko han ikkje var i stand til å protestere høglytt mot. Gutungen ville ikkje døy, han ville leve og aksepterte ikkje ein slik lagnad. For å få til eit samarbeid om ein helingsprosess måtte han finne ein måte å kommunisere med mor si på som ho forstod. Dei lærte å tale til kvarandre med augo, skapte sitt eige språk.

For ei tid tilbake gjekk det gjennom media at skodespelaren Bruce Willis, som eg neppe har lært så mykje av og vore så inspirert av som av Milton Erickson, hadde fått diagnosen afasi. Gradvis mister han evna til å bruke og forstå ord. Men han vil (truleg) framleis ha sansane sine i behald, han vil (truleg) framleis oppleve skiftande kjensler (angst, kjærleik) og kjenne behov (tryggleik, sult, tørst). Og eg er overtydd om at han vil kommunisere dette. Eg er ikkje like overtydd om at kommunikasjonen vil bli forstått.

VELLUKKA KOMMUNIKASJON – TRE PÅSTANDAR

  • Vellukka kommunikasjon (og leiing) krev felles forståing av, ofte ei semje eller ein avtale om, kva teikna skal tyde.
  • Vellukka kommunikasjon (og leiing) krev kontekst (samanheng) og rammer/reglar for korleis kommunikasjonen skal finne stad.
  • Vellukka kommunikasjon (og leiing) krev perspektiv og retning (ein vilje, eit mål, noko som skal oppnåast).

Det er fort gjort å bli feiltydd. Etter mi meining er det mest uråd å forstå eit anna menneske og dermed å gjere seg forstått overfor eit anna menneske – på visse plan. Sjølv om vi gjer så godt vi kan. Sjølv når vi ser bort frå alle dei gongene vi bevisst driv med tåkelegging eller løgn.

«Send meg smøret» kan funke relativt godt ved frukostbordet.

«Fortel meg kva som er viktig for deg» kan vere meir problematisk.

KROPPSSPRÅK OG NON-VERBALT SPRÅK

Det verbale språket, og særleg når det står aleine, er minst til å lite på. Til å tyde kroppsspråk får vi hjelp av dei nervecellene som kallast «spegelnevronar», som i stor grad bidrar til at vi kan kjenne att sekvensar av handling og skilje mellom t.d. aggressive rørsler, kjærlege rørsler, fiendtlege rørsler, osb.

PRIORITET

Dersom dette er rett, så vil læring i «kommunikasjon og ledelse» vinne mykje på å prioritere:

Medvit om kva det er som er mål og behov. Kva er det vi vil oppnå og kvifor?

Klårt medvit om og klåre definisjonar av samanheng. Kor er det denne kommunikasjonen skal finne stad og vere relevant, effektiv, nyttig?

Skape gode plattformer for kommunikasjonen, kvalitet i relasjonane (rapport), grunnlag for felles forståing og semje om kva tegn skal tyde (kleskode, etikette, påbod/forbod, m.m.

KULTUR

Mange av dei rammene som gjeld for vår kommunikasjon, er det ikkje vi sjølv som fastset. Dei inngår i det som vi kan kalle «kultur»: Kulturen i eit samfunn, kulturen i eit sosialt lag, kulturen i ein organisasjon, kulturen på ein arbeidsplass. Når vi er medvitne om desse rammene, kan vi velje å tilpasse oss og følgje reglane. Eller vi kan velje å bryte med reglane og gjere ting annleis, gjere opprør, revolusjonere laget, organisasjonen, samfunnet. Det kan generere motstand – sjølvsagt. Og: Motstand er mangel på rapport.

Den som bryt reglane umedvite, vil ofte framstå som udanna, ukultivert, tankelaus, dum (= vond). Dette hender oss ofte når vi ikkje kjenner rammene og reglane, t.d. når vi er på ferie i framande land og kulturar, når vi er flyktningar langt heimefrå eller når vi som søringar flyttar oss nord i landet eller som byfolk slår oss ned i ei vestlandsbygd.

Det som gjeld ein stad, vert feil ein annan.

For å takle dette kan det være nyttig å bli betre på det som kan kallast «multivalens», eller stabil ustabilitet.

Bli stødig ved å halde deg i rørsle. Kvil deg ved aldri å stå i ro.

VI GLEDER OSS

VI GLEDER OSS

kanskje ikke akkurat til at det skal bli høst igjen.

Men vi gleder oss over at vi kan starte opp to nye utdanningskull på våre utdanninger i NLP og coaching i starten av september, i Bergen og Stavanger.

Og vi gleder oss til å møte og bli kjent med nye interesserte, engasjerte og sikkert forventningsfulle deltakere.

 Spesielt glade er vi over å kunne starte opp en NLP Leadership Practitioner i Stavanger. Dette er første gang, og vi er veldig spente.

USIKRE TIDER

Vi lever jo i veldig usikre tider nå. Klimaendringer, pandemi, økonomisk krigføring og varm og kald krig i Europa gjør det vanskelig å spå om fremtiden. Plutselig har det oppstått tvil om hvorvidt vi kan fortsette en vei med stadig materiell fremgang og økonomisk vekst.

(Vårt team i Bergen)

Vi opplever at mange trekker seg tilbake, isolerer seg sosialt, begrenser sin sosiale kontakt til elektroniske media og tilbringer mer tid sammen med serier fra strømmetjenester enn sammen med andre mennesker.

Andre igjen velger å leve ut det de kan leve ut så raskt som mulig, nyte dagen som om morgendagen aldri vil komme. Feste og feire så langt det går i dag, i stedet for å investere tid i noe som vil få verdi i morgen.

DET VERDIFULLE

Selv mener vi at det fysiske møtet mellom mennesker er det mest verdifulle – og mest løfterike – som livet har å by på.

Derfor satser vi fortsatt på læring og kompetanseutvikling med fysiske samlinger i stedet for rent digitale løsninger (som kan være bra nok når forholdene ikke tillater noe annet).

(Elisabeth, vår partner i Stavanger)

Vi tenker at utrygge tider mer enn noe annet krever en personlig trygghet som gjør det lettere å leve og virke i det utrygge. Våre utdanninger sikter mot å bidra til slik trygghet. Slik at vi kan møte og gå inn i den nye dagen med tillit og årvåkenhet. Være oppmerksomt til stede og vite at vi kommer til å håndtere det som kommer, uansett hva det måtte være.

TRYGGHET

Vi tenker at denne type trygghet er det beste utgangspunktet for å kunne bidra til den endring vi ønsker og trenger

  • som coacher
  • som ledere
  • som foreldre og partnere
  • som rollemodeller
  • som medmennesker

Vi vet kanskje ikke hva som ligger bak neste sving. Men vi skal gå vår vei, vi skal gi veien et hjerte, og vi skal ha tillit til hvert steg vi tar.


GRATIS INFOKVELD STAVANGER 14. JUNI

GRATIS INFOKVELD STAVANGER

Forus 14.06.22, kl. 18:30

Vi inviterer til en gratis infokveld Stavanger der vi vil presentere oss selv, fortelle om vår yrkesrettede og profesjonelle coachutdanning som starter i Stavanger 2. september 2022. 

Vi vil også svare på spørsmål, og du vil få god anledning til å bli personlig kjent med oss.

Påmelding til info@alreit.no

Velkommen!

Her kan du lese mer om

NLP Leadership Practitioner 

VI VIL FORDI VI KAN FORDI VI MÅ – eit resirkulert innlegg om koronakrisa

KORONAKRISA OG DET NØDVENDIGE.

Eit innlegg om å velje modaloperatørsekvens.

Etter alt å døme er vi no inne i runde to. Koronakrisa er tilbake. Sommaren nærmar seg slutten, og hausten og vinteren står trugande og dyster framfor oss.

Så mykje er usikkert. Vil vi igjen måtte stenge ned? Vil vi kunne halde på jobbane våre? Vil vi kunne halde oppe drift og business?

Det gjekk jo så bra i vår. Vi kan vere stolte av oss sjølve. Vi tok kontroll, vi tilpassa oss og var fleksible, vaska hendene og heldt avstand. Det kosta, særleg for dei unge, dei gamle og dei sjuke, men vi kom oss igjennom, utan store tap av liv og kanskje med eit sterkare VI enn på lange tider.

Dermed har VI kunna nyte eit fantastisk forår og ein strålande sommar, VI har gjenoppdaga vårt vakre land og gleda av å køyre kolonne i bubil i hårnålsvingar, omgitt av rare dialektar og innpåslitne måkar. Ut frå det eg har kunna observere, ikkje minst på Facebook, er det visst berre pilotane som ikkje har tatt heilt av.

KVA VAR SUKSESSFORMELEN?

Kva var det som gjorde oss i stand til å takle den første bølga av koronakrisa så bra?

Vel, min teori er at vi kan takke eit av våre motivasjonsprogram for dette, eit mønster som vi integrerte og tenkte, handla og reagerte etter i månadene april, mai og juni.

Vi i Ålreit Coaching- og kompetansesenter kallar dette programmet for «modaloperatørsekvens», som ei fornorsking av det engelske «model operator sequence». Dette er eit program som er ansvarleg for handlekraft og motivasjon, og som kjem til uttrykk gjennom korleis vi formulerer våre oppgåver og utfordringar. Avgjerande er bruken av dei modale hjelpeverba «måtte», «ville», «burde», «skulle» og «kunne».

Då koronakrisa trefte oss i slutten av februar, tok regjeringa grep, var tydeleg og sa: VI MÅ

Som coach møter ein ofte denne formuleringa: Eg må (gjere ditt eller datt, endre ditt eller datt). Ein profesjonell coach vil ikkje akseptere å ta dette for god fisk utan først å ha utfordra det nødvendige, t.d. med spørsmål som spør etter kjelda: Kven seier det? Kor har du det frå, at du må? Eller ved å tenke hypotetisk: Kva vil skje om du ikkje gjer det?

 

DET NØDVENDIGE

 

Utover i april trong vi ikkje stor evne til å førestille oss konsekvensar ved ikkje å følge påboda frå regjeringa. Det var berre å sjå på reportasjane frå Italia og Spania, seinare New York – det nødvendige var reelt nok, bileta var overtydande.

Dette kallar vi «det nødvendiges modaloperatør».

Det nødvendige er det enklaste, tenker du kanskje. Må vi, så må vi. I mange tilfelle er det rett, i mange tilfelle finst det likevel noko som stoggar oss – angst, manglande tru på at det nyttar, fortrenging.

Når ei regjering seier MÅ, så seier ho som regel implisitt: Om du ikkje vil, så skal du. Det ligg makt og trugsmål om bruk av sanksjonar bak. Dette kan sjølvsagt generere motstand og protest, kanskje til og med barnsleg trass. (Ikke gjør som Erna sier!)

Det regjeringa lukkast godt med i vår, var å knytte det nødvendige opp mot det vi trur oss gode på: samhald, solidaritet, dugnad.

Fordi vi er dei vi er, KAN vi få det til. Våre eigenskapar, vår kompetanse gjer det mogeleg.

 

DET MOGELEGE

 

KAN er «det mogeleges modaloperatør». Vi har vist det ofte før, at vi kan stå saman når det gjeld. Dette gir oss mot, positiv identitet – meistringsevne, tradisjon, fellesskap gjer oss stolte og optimistiske. Ja det oppstår til og med utbrot av kreativitet og glede. Så fint! Så heldige vi er som er ein del av dette, som høyrer til her!

Som coach er ein alltid ute etter eit KAN. Kan gir uttrykk for evner og kompetanse, erfaring, tillit til eigne ressursar. Kan er også grunnlaget for alt ansvar og for det vi kallar myndiggjering eller «empowerment»: Eg tar ansvar, fordi eg kan ta ansvar.

Vi kjenner det att i president Obamas «Yes We Can!», og vi kjenner alle visdomsord i slagordform som «Du kan tru at du kan. Eller du kan tru at du ikkje kan. I begge tilfelle vil du få rett.»

For å lukkast treng vi av og til eit tredje element. Dette kan vi kalle «viljens modaloperatør». Vilje er knytt sterkt opp mot våre verdiar. Dette brenn eg for, dette vil eg. Men ofte er verdiane våre motstridande: Eg vil at eg og alle andre skal halde seg friske. Men eg vil òg klemme dei eg er glad i, vere saman med venene mine, reise, halde party. Mennesket er fødd til fellesskap, det å halde avstand strir mot våre grunnleggande behov og instinkt.

Verdikonfliktar og dilemma krev viljestyrke og disiplin. Du kjenner kanskje dei oppmuntrande orda frå t.d. ein mattelærar på foreldremøtet etter ein katastrofal tentamen: «Jeg er sikker på at han kan hvis han vil.» Eller dei formanande orda frå ein streng far: «Skjerp deg. Bit tenna saman. Du kan viss du vil!»

I koronakrisa i vår lukkast regjeringa med ei myndiggjerande rekkefølge av desse tre modale hjelpeverba, og Norge kunne gå inn i ein vakker sommar utan frykt og liding:

Vi MÅ, og då er det bra at vi er VI, for vi KAN, og vi VIL stå saman om dette.

 

MORALEN

 

No ser det ut til at denne formelen er endra, det har kome inn eit nytt modalt hjelpeverb, BØR har erstatta MÅ.

Du BØR ikkje reise utanlands. Du BØR bruke maske når bussen er full.

Dette kan vi kalle «moralens modaloperatør».

Dersom du handlar i strid med bør, vert du sanksjonert ikkje med bøter, men med peikefinger. Straffa blir skam, dårleg samvit, skam, stress og dårleg sjølvbilete. Det fører til det psykologane kallar «kognitiv dissonans»: Du veit kva som er rett å gjere, men du gjer det ikkje.

Eg bør ut å trene, men eg gjer det ikkje. Eg bør slutte å røyke, men eg gjer det ikkje. Eg bør vere rollemodell for mine barn, men eg gjer ikkje det rette. Dette syner kven eg (verkeleg) er.

Vi har vel alle gjort erfaring med skamkjensle. Etter mi meining er skam ein fin ting, det å vite at eg har gjort noko feil, noko som er i strid med eigne prinsipp, eigen moral, det eg skal stå for. Skamfull er betre enn skamlaus.

Men skam duger lite som styringsinstrument. Sjølv voks eg opp i ei tid då skulesystemet framleis gjorde bruk av skammekroken som disiplinerande tiltak. Den er heldigvis borte no. Den gjorde oss ikkje til betre menneske. Det gjorde heller ikkje gapestokken på torget eller kyrkjebakken.

 

REKKEFØLGA

 

Det som gjer oss til myndige menneske, ikkje minst no i koronakrisa, er å etablere ansvarleggjerande modaloperatørsekvensar:

Vi vil, fordi vi kan (motivasjonsretning fram mot – det mogeleges modaloperatør).

Vi vil, fordi vi kan, fordi vi må (motivasjonsretning bort frå – det nødvendiges, men òg det mogeleges modaloperatør.

SPERREN I HODET –

KOR SANNE ER VÅRE OVERTYDINGAR?

SPERREN I HODET 

jo da, alle har

 

I morgon skal eg halde eit webinar, ein såkalla Masterclass, med tittelen «Sperren i hodet». Som du sikkert skjønar, kjem det til å handle om overtydingar, subjektive sanningar, som set grenser for oss, som er til hinder for oss på jakta etter karriere og suksess, etter utvikling og blomstring, etter det gode liv. Tankar (og kanskje emosjonelle eller fysiske reaksjonar) som stenger tilgangen til nye løysingar, som gjer at vi ikkje ser nye vegar å gå, eller som held opp raude skilt framfor oss som seier: Stopp. Adgang forbudt. Denne vegen er ikkje for deg.

 

BERLINMUREN

Vi har sjølvsagt alle slike sperrer. Stanley Jacobsen kalla dei skigardar som ikkje kan vare evig. Andre vil kanskje heller meine at dei er støypte i betong. Og då gjeld det å hugse at dei som bygde muren i Berlin sa at den kom til å stå i hundre år til – få veker før han fall.

I dag har eg stått opp seinare enn det eg plar. Og dermed kom eg i kontakt med ei av dei sperrene som eg ofte støyter mot, som eg er klår over, men som eg ikkje heilt veit kva eg skal gjere med:

Vi kan ikkje skru klokka tilbake!

Det kan vi sjølvsagt. I natt skrudde vi henne fram, til hausten kan vi skru henne tilbake, om vi vil. Eller vi kan bestemme oss for alltid å ha sommartid.

Opp gjennom åra har eg ofte møtt denne «sanninga» i samband med avgjerder, politiske eller andre, der dei som vel å gå for ei løysing, veit at denne løysinga ikkje er god, men ser på henne som uavvendeleg. Utviklinga krev det, framsteget krev det, det går ingen veg tilbake.

DYNAMIKKEN

Eit døme på dette kan vere utbygginga av vindkraft. Det er relativt stor semje om at vi treng eit skifte og ikkje lenger kan halde fram med å bruke fossil energi. Derfor må vi satse på andre energiformer – vindkraft, solenergi, kanskje til og med revitalisert atomkraft. Kraftbehovet aukar og vil halde fram med å auke. Vi kan ikkje skru klokka tilbake, og derfor må vi fylle ørkenane våre med solceller, fjelltoppane med vindturbinar, osb. Vi kan ikkje gå over til å sykle igjen. Vi klarer oss ikkje utan nettbrett og smarttelefon.

Webinaret i morgon kjem ikkje til å opphalde seg på dette planet, men prinsippet er det same.

Sperren i hodet, dei subjektive grensene, er prinsippet om det naudsynte. Slik er det, slik vil det alltid vere, det kan ikkje vere annleis. Eller: Slik er eg (berre), slik vil eg alltid vere, eg kan ikkje vere annleis.

SOSIALISERING

Vi blir alle sosialiserte inn i eit avgrensa tenke- og handlingsrom. I den perioden av livet vårt kor vi heilt manglar autonomi, i mors liv og som barn opp til ein viss alder, blir grenser prega inn i oss, loven meisla i stein, vår evne til å skilje mellom rett og galt, godt og vondt.

Utan slike grenser treng vi truleg ein diagnose, for at omverda skal kunne ta vare på oss, eller for å verne omverda mot oss.

Sagt på anna vis: Eg er overtydd om at vi treng overtydingar og grenser. For meg er ikkje spørsmålet om vi treng dei, men om korleis kvaliteten av grensene skal vere, og kva dei skal gjere for oss (og for våre medmenneske).

Overtydingane mine slår ring om min komfortsone. Innanfor desse grensene er eg kjentmann, relativt trygg, relativt avslappa, relativt i ro. Eg kan ta mykje for gitt, slepp å reflektere over alle grep og handlingar, veit kva eg får som resultat. Og det er godt å ha ein stad å kvile.

KOMFORTSONEN

Ein god komfortsone er eit godt utgangspunkt for utvikling, den dannar base for resiliens (robusthet og optimisme), men det er ikkje i komfortsonen utviklinga skjer.

Dvs. at eg må bryte gjennom eller ut av desse grensene, stille spørsmål ved enkelte overtydingar, for å utvikle meg vidare.

Endring tyder å bryte mønster. Mønster gir tryggleik. Vegen mot endring går altså via det utrygge.

Når eg har ei subjektiv sanning med meg på vegen, gir den meg fokus. Og som menneske er eg på stadig jakt etter stadfesting av mine sanningar.

Dersom eg til dømes har ei overtyding «Eg har ikkje nok sjølvdisiplin (til å nå mine mål)», så vil eg ha fokus på alle dei momenta i livet der eg får dette stadfesta: Der ser du, no gav du etter for freistinga igjen, du tok sjokoladen, du åt chipsen og drakk ølet, du droppa treningsøkta. Du kjem aldri til å klare å gå ned i vekt.»

ALTERNATIV

Spørsmålet er: Kor sant er dette? Kor hensiktsmessig er dette?  Kva vil eg tenke i staden? Og korleis skal eg få det til?

Heldigvis har Stanley Jacobsen rett. Ein skigard kan ikkje vare evig. Sjølv om vi sjølvsagt kan stelle den, halde den ved like og gi den i arv til neste generasjon, om vi tykkjer det er bryet verd.

Vi endrar heldigvis overtydingar mange gonger i livet, også mange av dei som er prega inn i oss. Og gjennom medvite arbeid med dei sperrene vi ikkje lenger ønsker eller treng, kan vi bygge dei ned. Så får vi kanskje andre i staden, og det kan vere greitt nok.

It’s life and life only.

 

Masterclass: Sperren i hodet

 

 

OM MÅLOPPNÅELSE OG SELVLEDELSE

GROUND CONTROL TO MAJOR TOM:

TAKE YOUR PROTEIN PILLS AND PUT YOUR HELMET ON

Om måloppnåelse og selvledelse

To påstander og litt løst og fast rundt.

Hvordan skal du nå dine mål?

Vel, oppskriften er enkel, ikke sant?

OPPSKRIFTEN

  • Ta ansvar og eierskap for ditt eget liv og dine egne resultater. Ikke skyld på andre eller omstendighetene. Forlat offerrollen.
  • Sett deg meningsfulle mål, gjerne prestasjonsmål eller hårete mål, men mål som kan mestres. Helst ikke unngåelsesmål, som gir mer frustrasjon enn glede, og som glipper når lidelsestrykket avtar.
  • Sørg for å bygge opp under måloppnåelsen med motivasjon. Mål uten motivasjon er ork og nødvendighet. Hvorfor vil du det? Hva gir det deg å oppnå målet? Hva gir det deg å gå for målet? Husk at eudaimonisk lykke varer lenger enn hedonisk lykke.
  • Lag deg en strategi og gjør det samme som når du spiser en elefant, bit for bit. Ta ett steg om gangen. Definer nøye hvert nødvendig skritt og gå det, huk av, gled deg og gå neste.
  • Sørg for å feire det du har oppnådd.

Når du følger denne oppskriften, vil du nå dine mål. Garantert.

LIVETS BAKHOLDSANGREP

Det eneste som kan stoppe eller hindre deg, er alt det uforutsette som kan skje. Livets bakholdsangrep. Du kan bli syk. Du kan bli skilt. Du kan bli oppsagt på jobben. Samfunnet kan bli nedstengt. Oljeprisen kan falle.

Pluss alt det som distraherer deg, som lokker deg bort fra den smale sti. Avsporingene og fristelsene.

Nytelsessyken, latheten, dine vekslende sinnsstemninger, osv.

Her trengs det ledelse. Og hvis du er voksen og har flyttet ut fra dine foreldre, hvis du er skilt og lever separert fra din ektefelle, eller hvis du har en sjef som ikke helt fyller ut rollen sin, så blir du nødt til å ta den jobben selv.

Mye er ute av kontroll. Det eneste du kan kontrollere fullt ut er deg selv.

Men stopp en hal!

SELVLEDELSE

Kontrollere deg selv? Hvem er det da som kontrollerer, og hvem er det som blir kontrollert?

Det er en kjent sak at ingen kan løfte seg opp etter håret. Hva er så selvledelse, om ikke nettopp det?

Min påstand nummer 1 (og det er helt greit å la seg provosere):

DET ER LIKE UMULIG Å IKKE LEDE SEG SELV SOM IKKE Å KOMMUNISERE

Du tar alltid et valg, og når du tar et valg, leder du deg selv.

Når du velger øl, peanøtter og TV i stedet for salat og trening, så leder du deg selv til sofaen. Hvem ellers skulle det være som gjør det. Dette er helt banalt.

Det er kanskje ikke like enkelt når det gjelder følelser.

Velger vi våre følelser? Eller er de bare noe som oppstår når vi støter på en trigger, en utløser?

Hvem er i så fall vi (og hvis ja hvor mange)?

Påstand nummer 2:

SELVLEDELSE FINNES BARE I FLERTALL

For å finne anvendelige svar, det vil si svar som er lettfattelige og gjør oss i stand til å ta grep, på dette, blir vi nødt til å ty til metaforer, snakke i bilder, og forenkle. Og vi må splitte opp jeg-et i ulike deler.

METAFORER

En praktisk splitting kan være å skille mellom vårt bevisste og vårt ubevisste jeg. Så kan vi se tilbake på vår historikk og spørre oss selv: Ledet jeg meg selv på best måte når jeg tok bevisste eller når jeg tok ubevisste valg? Men når vi spør på denne måten, må vi være klar over at det er vårt bevisste jeg vi inviterer til å svare, og det er selvsagt part i saken og dermed ikke til å stole på. Nøytralitet eksisterer ikke her.

Eller vi kan gjøre som transaksjonsanalysen og dele oss inn i 3 ulike jeg: Voksent jeg (det rasjonelle), foreldre-jeg (loven og omsorgen) og barn-jeg (det uselvstendige, avhengige). Våre følelsesutbrudd kan da tilskrives vårt barn-jeg, som velger å reagere med følelser ut fra en avmaktsposisjon, fordi det ikke (ennå) har tilgang til det rasjonelle.

Hvis vi skal lede vårt barn-jeg, kan vi da trekke inn alt det vi vet om oppdragelse og barnepedagogikk. Rasjonalitet og fornuft hjelper ikke her, for på det stadiet befinner ikke barnet seg. Skal vi altså velge en autoritær stil med disiplin, straff og belønning? Eller skal vi heller satse på kjærlighet og på at det går seg til etter hvert?

INDRE TEAM

Men det finnes også flere andre alternativer for oppsplitting og inndeling: Metaforen om hode, hjerte og magefølelse. Metaforen om de to ulvene i ditt bryst og hvem av dem du skal mate. Metaforen om det indre team. Og så videre.

SONY DSC

For å få til en effektiv og minst mulig energikrevende selvledelse, kan det være lurt å eksternalisere – dvs. å hente metaforen ut av hodet og tingliggjøre og personifisere den. Hvis selvledelse med en forestilling om et splittet jeg hele tiden skal foregå inne i hodene våre, kan det fort oppstå tankekjør og søvnløse netter. Da er det befriende og avslappende å hente teamet (eller hva det måtte være) ut og plassere det i rommet – på et bord, i en skuff eller et skap, eller i en hatteeske.

EKSTERNALISERING

Thorbjørn Egner visste dette da han skapte Karius og Baktus. Han personifiserte stemmen i hodet som lokker: Ikke gjør som mora di sier! Han hentet den ut og omgjorde den til en metafor som fortsatt kan brukes både til underholdning og pedagogisk.

Hva skal jeg altså kalle den delen av meg som hver lørdag maser om øl og peanøtter? Hvilken form og farge skal jeg gi den? Og hvor skal den plasseres?

Det behøves selvsagt også et over-jeg og et overstandpunkt. Et sted hvor kommunikasjon med delene, enten som moderator eller som dirigent, personalsjef, diktator eller helt enkelt som JEG SOM HELE MEG.

Neste spørsmål blir: Hvilken type ledelse skal JEG SOM HELE MEG velge? Hvordan kan jeg kommunisere på best mulig måte med de enkelte delene?

Men får bli en annen historie.

 

Andre historier er også tidligere blogginnlegg, f.eks.

Om endring og overganger

Om identitet og personlig utvikling

 

 

Enkelt og godt HMS-system – samarbeid med Business System AS

Vi innleder nå et samarbeid med Business System AS, som er en bedrift som har utviklet en brukervennlig og oversiktlig løsning for HMS, og vi vil heretter kunne formidle dette systemet til våre bedriftskunder.

Utviklerne beskriver løsningen sin slik:

“Admin 365 er en nyutviklet system som er laget for at bedrifter enkelt skal kunne håndtere HMS og HR relaterte oppgaver i sin virksomhet. Bakgrunnen for programmet startet med at vi så at mange av de største virksomhetene i landet var i gang med gode, men komplekse HMS systemer, som drar gode synergier av dette lovpålagte arbeidet. Admin 365 vil hjelpe med å etterkomme kravene til lovpålagt systematisk HMS i alle bedrifter som sysselsetter ansatte. Til en fornuftig pris. Vi mener systemet er like enkelt som genialt, og skal hjelpe med å organisere bedriftens HMS og HR relaterte oppgaver. Oppgaver som er så avgjørende for å være en proaktiv, trygg, bærekraftig og lønnsom arbeidsplass over tid.”

Ta gjerne kontakt med oss, dersom du er interessert, eller henvend deg direkte til Business System AS via denne lenken:

Admin 365