TILBAKEMELDINGER – HVA ER DET, OG HVORFOR SÅ VANSKELIG?

TILBAKEMELDINGER – HVA ER DET?

Hva er en tilbakemelding? Og hvorfor er det av og til så vanskelig å gi den og vanskelig å ta imot den?

Her et forsøk på å gi noen svar. Kanskje du har flere og bedre som du ønsker å dele? Jeg takker gjerne ja til det.

KOMMUNIKASJON

Tilbakemeldinger er en måte å kommunisere på for å

  • skape tillit, motivasjon, engasjement og vekst
  • sette rammer og grenser
  • signalisere forventninger, ønsker og behov
  • gi uttrykk for tilstand, emosjoner og reaksjoner

Tydelig kommunikasjon gir klarhet og (psykologisk) trygghet. Tydelig kommunikasjon kan også øke potensialet for åpen konflikt og uenighet. Det kan kreve mot å gi en tydelig tilbakemelding.

INGEN TILBAKEMELDING ER OGSÅ EN TILBAKEMELDING

Dersom dette stemmer, at tilbakemeldinger er kommunikasjon, så gjelder også følgende regel for dem: DET ER IKKE MULIG IKKE Å KOMMUNISERE.

Ingen tilbakemelding er også en tilbakemelding.

TILBUD

Tilbakemeldinger er tilbud, og som alle tilbud kan de være

  • gode å få når kontoen er slunken
  • attraktive og fristende
  • forførende og forlokkende
  • for gode til å være sanne (for vonde til å være sanne)
  • for mye av det gode
  • for mye av det usunne, for lite av det sunne

Men tilbakemeldinger er aldri som tilbudet fra Don Corleone: Noe du ikke kan takke nei til.

VI KAN TAKKE NEI

Vi kan heldigvis selv velge hva vi går forbi, og hva vi takker ja til. For eksempel ut fra

  • nytteverdien tilbakemeldingen har – inneholder den noe som vil gjøre meg flinkere/bedre?
  • hva effekten av den vil være – vil den bygge meg opp eller trekke meg ned?
  • troverdigheten – er tilbakemeldingen til å stole på? / er avsender til å stole på?

Det er fort gjort å falle for en fristelse, og av og til er det lov, men det er aldri en naturlov

INVITASJONER

Tilbakemeldinger kan invitere deg til å føle deg bl.a.

  • glad og stolt
  • smigret
  • såret og lei deg
  • sint og sur

Det hender av og til at invitasjoner ikke passer inn i resten av planene dine. Av og til lønner det seg å takke nei, eller i det minste til å forskyve til senere: Jeg hører hva du sier, men jeg orker ikke å ta stilling til det akkurat nå!

GAVER

Tilbakemeldinger kan være gaver som du kan ta med deg og gjemme i hjertet ditt. De kan gi deg glede og vekst, redde deg fra tabber og feil og ikke minst vise deg hvem som er på ditt lag, hvem som er din heiagjeng, hvem du kan stole på og bygge på. Du kan hente gavene fram når du senere måtte trenge dem, og de vil varme deg og kjærtegne deg.

Men husk at det er som på julaften: Mye av det du pakker ut kan være kjøpt på billigsalg, noe du ikke har bruk for, eller noe du har mer enn nok av fra før.

Husk også at gave kan hete gift på engelsk og kan være det – et overgrep.

Det er tre forpliktende sider ved gaver som vi må ta hensyn til:

Vi kan være forpliktet til å gi dem.

Vi kan være forpliktet til å ta imot og vise takknemlighet.

Vi kan være forpliktet til å gjengjelde gaven.

REGLER

Gode regler til den som gir, kan være:

Legg kjærlighet i gaven (Kanskje en provoserende påstand: En leder som ikke elsker sine medarbeidere, er en dårlig leder.).

Gi bare noe du mener vil være nyttig.

Gi bare noe som vil være vekstfremmende også for deg.

TILBAKEMELDINGER ER ALDRI SANNE ELLER FALSKE

Tilbakemeldinger kan være nyttige eller unyttige, vekstfremmende eller nedbrytende, relevante eller irrelevante.

Betydningen av tilbakemeldingen vil ofte være forankret i relasjonen mellom hen som gir og hen som mottar.

COACHENDE LEDERSKAP

Det å bygge en god tilbakemeldingskultur er etter min mening en av de viktige oppgavene til coachende lederskap. En god tilbakemeldingskultur skaper tillit, trygghet eller ureddhet og engasjement.

Bildet over viser en lekende måte å bygge en slik kultur på, slik vi øvde det på NLP Leadership Practitioner i Stavanger i helgen.

GJØR DET SYNLIG – SYSTEMISK METODESEMINAR

Gjør det synlig – gode løsninger med systemiske oppstillinger

Bergen 11.-13. november

Tid: Fre. kl. 13-18, Lør. kl. 9-17, søn. 10-15
Sted: Amalie Skrams vei 3, 5036 Bergen
Pris: Jubileumspris 3920 (fullpris 4900,-)
Bruk koden: JUBILEUM20 ved betaling
 

3 dagers metodeseminar
Konstruktive løsninger ved hjelp av visualisering og en kreativ tilnærming.

Målgruppe: terapeuter, psykologer, NLP-coacher og andre coacher, pedagoger,
HR-ansvarlige og andre som jobber med individer, grupper og team.

Formål: formidle grunnleggende kunnskaper om arbeid med systembrett
i terapeutiske og coachende samtaler. Gjennom mange praktiske øvelser
vil deltakerne bli fortrolige med systembrettet som verktøy, slik at de selv kan ta det i bruk på sitt arbeids

En oppstilling på systembrett kan hjelpe til å

• finne gode løsninger i familiekonflikter, ved utfordringer i team eller andre mellommenneskelige konflikter
• kartlegge vanskelige temaer eller relasjoner
løse utfordringer i team på arbeidsplassen
• bearbeide helserelaterte spørsmål, arbeid med symptomer som stress, ubehag, angst, belastende følelser, indre konflikter som hindrer egen livsutfoldelse; uønskede adferdsmønstre eller tankemønstre
• utvikle gode beslutninger og avgjørelser, mål og visjoner, handlekraft og motivasjon

 

Systemisk Metodeseminar

KARTET ER IKKE TERRENGET

KARTET ER IKKE TERRENGET

La meg begynne med en personlig historie. For en del år tilbake lå sønnen min og jeg på ei hytte langt nord i de finske skogene. Vi var der for å oppleve villmarkslivet og hadde en kjentmann med oss. Landskapet var relativt flatt, preget av myr, vann og glissen skog. Det var få høydepunkter til å gi oss oversikt og orientering.

En dag var vår lokalkjente venn opptatt, så vi måtte finne ut av ting selv. På hytta lå det et kart fra 70-tallet med inntegnede stier. Min sønn og jeg valgte en rute for dagen, pakket tursekken og la i veg. Det var en vakker dag, stien på kartet var lett å finne igjen – helt til landskapet plutselig forvandlet seg til et enormt område med flathogst. Trestubber så langt vi kunne se, rester av greiner, trær som hadde dødd på rot, spor etter tunge maskiner. Terrenget var rasert, endret på brutalt vis. Stien på kartet fra 70-tallet hjalp oss bare til å finne vegen tilbake der vi hadde kommet fra.

70-tallet

Selv var jeg ung på 70-tallet. Tiåret utgjorde overgangen fra barn til voksen, en fase i livet som brukes til å lage kart. Kartografene lar seg lett identifisere: En onkel, et par sterke personligheter i min «peer group», tilfeldige møter med mennesker som utviklet seg til vegkryss – i tillegg selvsagt: forfattere, låtskrivere, osv.

Stiene som ble inntegnet på disse kartene, kan jeg fortsatt følge tilbake dit. Jeg kan gjenoppleve hvor jeg kom fra, oppsøke på godt og vondt mine egne valg og vegskiller.

Men de duger kanskje ikke lenger som orientering videre framover. Landskapet ble rasert allerede på 80-tallet. Verden forandret seg. De som gikk et par klasser under meg på skolen, utstyrte seg med andre kart, opplevde andre møter, lyttet til annen musikk.

Når jeg fortsatt i dag påstår at det ikke er lagd god musikk etter 70-tallet, vet jeg godt at jeg orienterer meg etter et antikvert kart som kanskje burde få sin plass bak glass og ramme på veggen.

Bare for å ta et eksempel.

Kartografi

Ifølge Wikipedia har kartografi som «utgangspunkt at virkeligheten kan modelleres og at kartet er den mest effektive måten å kommunisere både om observerbare objekter og fenomener (for eksempel landformer) og om tema som er mindre håndfaste (for eksempel språk) …».

Mange av oss som driver med NLP-basert coaching vil kanskje si at «kartet er ikke terrenget» er den mest fundamentale forutsetningen i det vi gjør.

«Slagordet» er et sitat hentet fra boka «Science and Sanity», utgitt av Alfred Korzybski i 1933. Den fullstendige setningen lyder omtrent slik: «Kartet er ikke terrenget, men når kartet ligner terrengets struktur, er det nyttig.»

Vi lager oss indre kart av verden, og bruker disse kartene for å finne løsninger, retning og orientering.

Representasjonssystemet

Vi skaper det vi kaller «representasjoner» av virkeligheten og forholder oss til disse representasjonene, ikke til faktiske, eller objektive kjensgjerninger.

Kartet er en modell av virkeligheten, dvs. en abstraksjon og forenkling.

Modeller er aldri sanne eller falske, de er nyttige eller unyttige.

Vi tror ikke det vi ser, vi ser det vi tror. Vi orienterer oss etter og reagerer på vår representerte virkelighet.

Ut fra denne tankegangen, som også har karakter av å være kart, gjelder det å skape modeller med en struktur som ligner virkelighetens struktur og som hjelper oss å finne gode løsninger.

Det er da på sin plass å spørre: Hvilke representasjoner er det som fremmer oss? Hvordan kan vi «formulere» (med alt det vi har av språk) en abstrakt modell av vår virkelighet som ligner, men som samtidig åpner opp for det «gode»?

Som menneskehet, eller i hvert fall som verdensborgere i vår del av verden, lever vi nå i en tid med radikal endring av våre kart. I noen tiår har vi orientert oss etter forestillinger som har bidratt til optimisme og avslappet holdning (for ikke å si pytt pytt-holdning).

Våre nye kart

Nå har vi våknet til ny kald krig og krig. Vi tegner nye kart og nye modeller. Og «vi» tegner andre kart og andre modeller enn «de».

Jeg tror at det er avgjørende nå, hvordan vi «formulerer» våre representasjoner av virkeligheten.

En utdanning i NLP og coaching er et ypperlig valg for alle som vil være kartograf for eget terreng.

KOMMUNIKASJON OG LEDELSE

KOMMUNIKASJON OG LEDELSE – ein forenkla introduksjon til eit kompleks tema

Eg er så heldig og privilegert at eg skal undervise i NLP-basert coaching både i Bergen og Stavanger i haust – under overskrifta «Kommunikasjon og ledelse».

Det er ei stor glede, og samstundes set det meg under press: Dersom eg skal lære andre å kommunisere og leie seg sjølv og andre, så må eg vere veldig god til dette sjølv.

UTFORDRINGA

Har du nokon gong høyrt om noko som kallast prestasjonsangst?

Berre det at eg skriv dette på nynorsk, vil for mange vere eit bevis på at så ikkje er tilfelle.

Heldigvis skal eg ikkje lære nokon å kommunisere – og heller ikkje å leie seg sjølv og andre.

For det er ein del ting her i livet vi alle slepp å lære:

DET VI KAN OG DET VI SLEPP

Vi treng ikkje lære å halde hjarta vårt i gang. Vi treng ikkje lære å puste. Vi treng ikkje lære å sjå, føle og lukte.

Det kan hende at vi må lære oss å lytte, men ikkje å høyre.

Vi må kanskje lære kva god smak er, men ikkje å smake.

Dei autonome systema våre og sansane tar seg av jobben for oss. Hjarta slår til det ein gong stoppar. Sansane våre er der, eller dei er der ikkje.

Slik er det også med «kommunikasjon og ledelse».

Det går ikkje an ikkje å kommunisere, og det går ikkje an ikkje å leie seg sjølv.

Men det går godt an å kommunisere utan å forstå og bli forstått. Og det er fort gjort å leie seg sjølv (og andre) i ei ikkje optimal retning.

MENNESKE OG DYR

Som menneske har vi evne til verbalt språk. Det skil oss ut. Det finst òg mange variantar av det verbale språket, og har vi evne til å tolke mellom dei ulike variantane, vi kan lære å gjere oss forstått på engelsk, fransk og kinesisk.

Som pattedyr har vi evne til å kommunisere med kroppsspråk og/eller det som vi kan kalle ikkje-verbalt språk. Med det klarer vi oss relativt godt i møtet med hundar, kattar, kyr og hestar og med dei fleste andre dyr – vi klarer å tolke viktige teikn og veit at viktige signal frå oss også blir oppfatta rett av andre pattedyr (angst, kjærleik, tryggleik, tillit, osb.).

Det er verre å bli klok på ein måke eller ein fisk, men uråd er det ikkje. Kvar art har sine særtrekk. Sild kommuniserer m.a. ved å fise, og vi veit at svarttrost syng annleis i Oslo Vest enn i Oslo Øst.

MOTSTAND

Alle som tar ei utdanning i NLP kjem bort i namnet Milton H. Erickson, den vidkjende hypnoterapeuten, han som tala psykoanalysen midt i mot og sa at motstand berre er eit teikn på manglande rapport (Søren Kirkegaard: Rapport er kvaliteten på en relasjon). Det er mange forteljingar og anekdotar om Milton Erickson. Ei av dei som har gjort sterkast inntrykk på meg er forteljinga om då han som ung gut fekk polio og mista taleevna og fekk ein ufør kropp. Etter ein legevisitt høyrde han legen fortelje mora at han neppe ville overleve natta, noko han ikkje var i stand til å protestere høglytt mot. Gutungen ville ikkje døy, han ville leve og aksepterte ikkje ein slik lagnad. For å få til eit samarbeid om ein helingsprosess måtte han finne ein måte å kommunisere med mor si på som ho forstod. Dei lærte å tale til kvarandre med augo, skapte sitt eige språk.

For ei tid tilbake gjekk det gjennom media at skodespelaren Bruce Willis, som eg neppe har lært så mykje av og vore så inspirert av som av Milton Erickson, hadde fått diagnosen afasi. Gradvis mister han evna til å bruke og forstå ord. Men han vil (truleg) framleis ha sansane sine i behald, han vil (truleg) framleis oppleve skiftande kjensler (angst, kjærleik) og kjenne behov (tryggleik, sult, tørst). Og eg er overtydd om at han vil kommunisere dette. Eg er ikkje like overtydd om at kommunikasjonen vil bli forstått.

VELLUKKA KOMMUNIKASJON – TRE PÅSTANDAR

  • Vellukka kommunikasjon (og leiing) krev felles forståing av, ofte ei semje eller ein avtale om, kva teikna skal tyde.
  • Vellukka kommunikasjon (og leiing) krev kontekst (samanheng) og rammer/reglar for korleis kommunikasjonen skal finne stad.
  • Vellukka kommunikasjon (og leiing) krev perspektiv og retning (ein vilje, eit mål, noko som skal oppnåast).

Det er fort gjort å bli feiltydd. Etter mi meining er det mest uråd å forstå eit anna menneske og dermed å gjere seg forstått overfor eit anna menneske – på visse plan. Sjølv om vi gjer så godt vi kan. Sjølv når vi ser bort frå alle dei gongene vi bevisst driv med tåkelegging eller løgn.

«Send meg smøret» kan funke relativt godt ved frukostbordet.

«Fortel meg kva som er viktig for deg» kan vere meir problematisk.

KROPPSSPRÅK OG NON-VERBALT SPRÅK

Det verbale språket, og særleg når det står aleine, er minst til å lite på. Til å tyde kroppsspråk får vi hjelp av dei nervecellene som kallast «spegelnevronar», som i stor grad bidrar til at vi kan kjenne att sekvensar av handling og skilje mellom t.d. aggressive rørsler, kjærlege rørsler, fiendtlege rørsler, osb.

PRIORITET

Dersom dette er rett, så vil læring i «kommunikasjon og ledelse» vinne mykje på å prioritere:

Medvit om kva det er som er mål og behov. Kva er det vi vil oppnå og kvifor?

Klårt medvit om og klåre definisjonar av samanheng. Kor er det denne kommunikasjonen skal finne stad og vere relevant, effektiv, nyttig?

Skape gode plattformer for kommunikasjonen, kvalitet i relasjonane (rapport), grunnlag for felles forståing og semje om kva tegn skal tyde (kleskode, etikette, påbod/forbod, m.m.

KULTUR

Mange av dei rammene som gjeld for vår kommunikasjon, er det ikkje vi sjølv som fastset. Dei inngår i det som vi kan kalle «kultur»: Kulturen i eit samfunn, kulturen i eit sosialt lag, kulturen i ein organisasjon, kulturen på ein arbeidsplass. Når vi er medvitne om desse rammene, kan vi velje å tilpasse oss og følgje reglane. Eller vi kan velje å bryte med reglane og gjere ting annleis, gjere opprør, revolusjonere laget, organisasjonen, samfunnet. Det kan generere motstand – sjølvsagt. Og: Motstand er mangel på rapport.

Den som bryt reglane umedvite, vil ofte framstå som udanna, ukultivert, tankelaus, dum (= vond). Dette hender oss ofte når vi ikkje kjenner rammene og reglane, t.d. når vi er på ferie i framande land og kulturar, når vi er flyktningar langt heimefrå eller når vi som søringar flyttar oss nord i landet eller som byfolk slår oss ned i ei vestlandsbygd.

Det som gjeld ein stad, vert feil ein annan.

For å takle dette kan det være nyttig å bli betre på det som kan kallast «multivalens», eller stabil ustabilitet.

Bli stødig ved å halde deg i rørsle. Kvil deg ved aldri å stå i ro.

VI GLEDER OSS

VI GLEDER OSS

kanskje ikke akkurat til at det skal bli høst igjen.

Men vi gleder oss over at vi kan starte opp to nye utdanningskull på våre utdanninger i NLP og coaching i starten av september, i Bergen og Stavanger.

Og vi gleder oss til å møte og bli kjent med nye interesserte, engasjerte og sikkert forventningsfulle deltakere.

 Spesielt glade er vi over å kunne starte opp en NLP Leadership Practitioner i Stavanger. Dette er første gang, og vi er veldig spente.

USIKRE TIDER

Vi lever jo i veldig usikre tider nå. Klimaendringer, pandemi, økonomisk krigføring og varm og kald krig i Europa gjør det vanskelig å spå om fremtiden. Plutselig har det oppstått tvil om hvorvidt vi kan fortsette en vei med stadig materiell fremgang og økonomisk vekst.

(Vårt team i Bergen)

Vi opplever at mange trekker seg tilbake, isolerer seg sosialt, begrenser sin sosiale kontakt til elektroniske media og tilbringer mer tid sammen med serier fra strømmetjenester enn sammen med andre mennesker.

Andre igjen velger å leve ut det de kan leve ut så raskt som mulig, nyte dagen som om morgendagen aldri vil komme. Feste og feire så langt det går i dag, i stedet for å investere tid i noe som vil få verdi i morgen.

DET VERDIFULLE

Selv mener vi at det fysiske møtet mellom mennesker er det mest verdifulle – og mest løfterike – som livet har å by på.

Derfor satser vi fortsatt på læring og kompetanseutvikling med fysiske samlinger i stedet for rent digitale løsninger (som kan være bra nok når forholdene ikke tillater noe annet).

(Elisabeth, vår partner i Stavanger)

Vi tenker at utrygge tider mer enn noe annet krever en personlig trygghet som gjør det lettere å leve og virke i det utrygge. Våre utdanninger sikter mot å bidra til slik trygghet. Slik at vi kan møte og gå inn i den nye dagen med tillit og årvåkenhet. Være oppmerksomt til stede og vite at vi kommer til å håndtere det som kommer, uansett hva det måtte være.

TRYGGHET

Vi tenker at denne type trygghet er det beste utgangspunktet for å kunne bidra til den endring vi ønsker og trenger

  • som coacher
  • som ledere
  • som foreldre og partnere
  • som rollemodeller
  • som medmennesker

Vi vet kanskje ikke hva som ligger bak neste sving. Men vi skal gå vår vei, vi skal gi veien et hjerte, og vi skal ha tillit til hvert steg vi tar.


GRATIS INFOKVELD STAVANGER 14. JUNI

GRATIS INFOKVELD STAVANGER

Forus 14.06.22, kl. 18:30

Vi inviterer til en gratis infokveld Stavanger der vi vil presentere oss selv, fortelle om vår yrkesrettede og profesjonelle coachutdanning som starter i Stavanger 2. september 2022. 

Vi vil også svare på spørsmål, og du vil få god anledning til å bli personlig kjent med oss.

Påmelding til info@alreit.no

Velkommen!

Her kan du lese mer om

NLP Leadership Practitioner 

VI VIL FORDI VI KAN FORDI VI MÅ – eit resirkulert innlegg om koronakrisa

KORONAKRISA OG DET NØDVENDIGE.

Eit innlegg om å velje modaloperatørsekvens.

Etter alt å døme er vi no inne i runde to. Koronakrisa er tilbake. Sommaren nærmar seg slutten, og hausten og vinteren står trugande og dyster framfor oss.

Så mykje er usikkert. Vil vi igjen måtte stenge ned? Vil vi kunne halde på jobbane våre? Vil vi kunne halde oppe drift og business?

Det gjekk jo så bra i vår. Vi kan vere stolte av oss sjølve. Vi tok kontroll, vi tilpassa oss og var fleksible, vaska hendene og heldt avstand. Det kosta, særleg for dei unge, dei gamle og dei sjuke, men vi kom oss igjennom, utan store tap av liv og kanskje med eit sterkare VI enn på lange tider.

Dermed har VI kunna nyte eit fantastisk forår og ein strålande sommar, VI har gjenoppdaga vårt vakre land og gleda av å køyre kolonne i bubil i hårnålsvingar, omgitt av rare dialektar og innpåslitne måkar. Ut frå det eg har kunna observere, ikkje minst på Facebook, er det visst berre pilotane som ikkje har tatt heilt av.

KVA VAR SUKSESSFORMELEN?

Kva var det som gjorde oss i stand til å takle den første bølga av koronakrisa så bra?

Vel, min teori er at vi kan takke eit av våre motivasjonsprogram for dette, eit mønster som vi integrerte og tenkte, handla og reagerte etter i månadene april, mai og juni.

Vi i Ålreit Coaching- og kompetansesenter kallar dette programmet for «modaloperatørsekvens», som ei fornorsking av det engelske «model operator sequence». Dette er eit program som er ansvarleg for handlekraft og motivasjon, og som kjem til uttrykk gjennom korleis vi formulerer våre oppgåver og utfordringar. Avgjerande er bruken av dei modale hjelpeverba «måtte», «ville», «burde», «skulle» og «kunne».

Då koronakrisa trefte oss i slutten av februar, tok regjeringa grep, var tydeleg og sa: VI MÅ

Som coach møter ein ofte denne formuleringa: Eg må (gjere ditt eller datt, endre ditt eller datt). Ein profesjonell coach vil ikkje akseptere å ta dette for god fisk utan først å ha utfordra det nødvendige, t.d. med spørsmål som spør etter kjelda: Kven seier det? Kor har du det frå, at du må? Eller ved å tenke hypotetisk: Kva vil skje om du ikkje gjer det?

 

DET NØDVENDIGE

 

Utover i april trong vi ikkje stor evne til å førestille oss konsekvensar ved ikkje å følge påboda frå regjeringa. Det var berre å sjå på reportasjane frå Italia og Spania, seinare New York – det nødvendige var reelt nok, bileta var overtydande.

Dette kallar vi «det nødvendiges modaloperatør».

Det nødvendige er det enklaste, tenker du kanskje. Må vi, så må vi. I mange tilfelle er det rett, i mange tilfelle finst det likevel noko som stoggar oss – angst, manglande tru på at det nyttar, fortrenging.

Når ei regjering seier MÅ, så seier ho som regel implisitt: Om du ikkje vil, så skal du. Det ligg makt og trugsmål om bruk av sanksjonar bak. Dette kan sjølvsagt generere motstand og protest, kanskje til og med barnsleg trass. (Ikke gjør som Erna sier!)

Det regjeringa lukkast godt med i vår, var å knytte det nødvendige opp mot det vi trur oss gode på: samhald, solidaritet, dugnad.

Fordi vi er dei vi er, KAN vi få det til. Våre eigenskapar, vår kompetanse gjer det mogeleg.

 

DET MOGELEGE

 

KAN er «det mogeleges modaloperatør». Vi har vist det ofte før, at vi kan stå saman når det gjeld. Dette gir oss mot, positiv identitet – meistringsevne, tradisjon, fellesskap gjer oss stolte og optimistiske. Ja det oppstår til og med utbrot av kreativitet og glede. Så fint! Så heldige vi er som er ein del av dette, som høyrer til her!

Som coach er ein alltid ute etter eit KAN. Kan gir uttrykk for evner og kompetanse, erfaring, tillit til eigne ressursar. Kan er også grunnlaget for alt ansvar og for det vi kallar myndiggjering eller «empowerment»: Eg tar ansvar, fordi eg kan ta ansvar.

Vi kjenner det att i president Obamas «Yes We Can!», og vi kjenner alle visdomsord i slagordform som «Du kan tru at du kan. Eller du kan tru at du ikkje kan. I begge tilfelle vil du få rett.»

For å lukkast treng vi av og til eit tredje element. Dette kan vi kalle «viljens modaloperatør». Vilje er knytt sterkt opp mot våre verdiar. Dette brenn eg for, dette vil eg. Men ofte er verdiane våre motstridande: Eg vil at eg og alle andre skal halde seg friske. Men eg vil òg klemme dei eg er glad i, vere saman med venene mine, reise, halde party. Mennesket er fødd til fellesskap, det å halde avstand strir mot våre grunnleggande behov og instinkt.

Verdikonfliktar og dilemma krev viljestyrke og disiplin. Du kjenner kanskje dei oppmuntrande orda frå t.d. ein mattelærar på foreldremøtet etter ein katastrofal tentamen: «Jeg er sikker på at han kan hvis han vil.» Eller dei formanande orda frå ein streng far: «Skjerp deg. Bit tenna saman. Du kan viss du vil!»

I koronakrisa i vår lukkast regjeringa med ei myndiggjerande rekkefølge av desse tre modale hjelpeverba, og Norge kunne gå inn i ein vakker sommar utan frykt og liding:

Vi MÅ, og då er det bra at vi er VI, for vi KAN, og vi VIL stå saman om dette.

 

MORALEN

 

No ser det ut til at denne formelen er endra, det har kome inn eit nytt modalt hjelpeverb, BØR har erstatta MÅ.

Du BØR ikkje reise utanlands. Du BØR bruke maske når bussen er full.

Dette kan vi kalle «moralens modaloperatør».

Dersom du handlar i strid med bør, vert du sanksjonert ikkje med bøter, men med peikefinger. Straffa blir skam, dårleg samvit, skam, stress og dårleg sjølvbilete. Det fører til det psykologane kallar «kognitiv dissonans»: Du veit kva som er rett å gjere, men du gjer det ikkje.

Eg bør ut å trene, men eg gjer det ikkje. Eg bør slutte å røyke, men eg gjer det ikkje. Eg bør vere rollemodell for mine barn, men eg gjer ikkje det rette. Dette syner kven eg (verkeleg) er.

Vi har vel alle gjort erfaring med skamkjensle. Etter mi meining er skam ein fin ting, det å vite at eg har gjort noko feil, noko som er i strid med eigne prinsipp, eigen moral, det eg skal stå for. Skamfull er betre enn skamlaus.

Men skam duger lite som styringsinstrument. Sjølv voks eg opp i ei tid då skulesystemet framleis gjorde bruk av skammekroken som disiplinerande tiltak. Den er heldigvis borte no. Den gjorde oss ikkje til betre menneske. Det gjorde heller ikkje gapestokken på torget eller kyrkjebakken.

 

REKKEFØLGA

 

Det som gjer oss til myndige menneske, ikkje minst no i koronakrisa, er å etablere ansvarleggjerande modaloperatørsekvensar:

Vi vil, fordi vi kan (motivasjonsretning fram mot – det mogeleges modaloperatør).

Vi vil, fordi vi kan, fordi vi må (motivasjonsretning bort frå – det nødvendiges, men òg det mogeleges modaloperatør.

SPERREN I HODET –

KOR SANNE ER VÅRE OVERTYDINGAR?

SPERREN I HODET 

jo da, alle har

 

I morgon skal eg halde eit webinar, ein såkalla Masterclass, med tittelen «Sperren i hodet». Som du sikkert skjønar, kjem det til å handle om overtydingar, subjektive sanningar, som set grenser for oss, som er til hinder for oss på jakta etter karriere og suksess, etter utvikling og blomstring, etter det gode liv. Tankar (og kanskje emosjonelle eller fysiske reaksjonar) som stenger tilgangen til nye løysingar, som gjer at vi ikkje ser nye vegar å gå, eller som held opp raude skilt framfor oss som seier: Stopp. Adgang forbudt. Denne vegen er ikkje for deg.

 

BERLINMUREN

Vi har sjølvsagt alle slike sperrer. Stanley Jacobsen kalla dei skigardar som ikkje kan vare evig. Andre vil kanskje heller meine at dei er støypte i betong. Og då gjeld det å hugse at dei som bygde muren i Berlin sa at den kom til å stå i hundre år til – få veker før han fall.

I dag har eg stått opp seinare enn det eg plar. Og dermed kom eg i kontakt med ei av dei sperrene som eg ofte støyter mot, som eg er klår over, men som eg ikkje heilt veit kva eg skal gjere med:

Vi kan ikkje skru klokka tilbake!

Det kan vi sjølvsagt. I natt skrudde vi henne fram, til hausten kan vi skru henne tilbake, om vi vil. Eller vi kan bestemme oss for alltid å ha sommartid.

Opp gjennom åra har eg ofte møtt denne «sanninga» i samband med avgjerder, politiske eller andre, der dei som vel å gå for ei løysing, veit at denne løysinga ikkje er god, men ser på henne som uavvendeleg. Utviklinga krev det, framsteget krev det, det går ingen veg tilbake.

DYNAMIKKEN

Eit døme på dette kan vere utbygginga av vindkraft. Det er relativt stor semje om at vi treng eit skifte og ikkje lenger kan halde fram med å bruke fossil energi. Derfor må vi satse på andre energiformer – vindkraft, solenergi, kanskje til og med revitalisert atomkraft. Kraftbehovet aukar og vil halde fram med å auke. Vi kan ikkje skru klokka tilbake, og derfor må vi fylle ørkenane våre med solceller, fjelltoppane med vindturbinar, osb. Vi kan ikkje gå over til å sykle igjen. Vi klarer oss ikkje utan nettbrett og smarttelefon.

Webinaret i morgon kjem ikkje til å opphalde seg på dette planet, men prinsippet er det same.

Sperren i hodet, dei subjektive grensene, er prinsippet om det naudsynte. Slik er det, slik vil det alltid vere, det kan ikkje vere annleis. Eller: Slik er eg (berre), slik vil eg alltid vere, eg kan ikkje vere annleis.

SOSIALISERING

Vi blir alle sosialiserte inn i eit avgrensa tenke- og handlingsrom. I den perioden av livet vårt kor vi heilt manglar autonomi, i mors liv og som barn opp til ein viss alder, blir grenser prega inn i oss, loven meisla i stein, vår evne til å skilje mellom rett og galt, godt og vondt.

Utan slike grenser treng vi truleg ein diagnose, for at omverda skal kunne ta vare på oss, eller for å verne omverda mot oss.

Sagt på anna vis: Eg er overtydd om at vi treng overtydingar og grenser. For meg er ikkje spørsmålet om vi treng dei, men om korleis kvaliteten av grensene skal vere, og kva dei skal gjere for oss (og for våre medmenneske).

Overtydingane mine slår ring om min komfortsone. Innanfor desse grensene er eg kjentmann, relativt trygg, relativt avslappa, relativt i ro. Eg kan ta mykje for gitt, slepp å reflektere over alle grep og handlingar, veit kva eg får som resultat. Og det er godt å ha ein stad å kvile.

KOMFORTSONEN

Ein god komfortsone er eit godt utgangspunkt for utvikling, den dannar base for resiliens (robusthet og optimisme), men det er ikkje i komfortsonen utviklinga skjer.

Dvs. at eg må bryte gjennom eller ut av desse grensene, stille spørsmål ved enkelte overtydingar, for å utvikle meg vidare.

Endring tyder å bryte mønster. Mønster gir tryggleik. Vegen mot endring går altså via det utrygge.

Når eg har ei subjektiv sanning med meg på vegen, gir den meg fokus. Og som menneske er eg på stadig jakt etter stadfesting av mine sanningar.

Dersom eg til dømes har ei overtyding «Eg har ikkje nok sjølvdisiplin (til å nå mine mål)», så vil eg ha fokus på alle dei momenta i livet der eg får dette stadfesta: Der ser du, no gav du etter for freistinga igjen, du tok sjokoladen, du åt chipsen og drakk ølet, du droppa treningsøkta. Du kjem aldri til å klare å gå ned i vekt.»

ALTERNATIV

Spørsmålet er: Kor sant er dette? Kor hensiktsmessig er dette?  Kva vil eg tenke i staden? Og korleis skal eg få det til?

Heldigvis har Stanley Jacobsen rett. Ein skigard kan ikkje vare evig. Sjølv om vi sjølvsagt kan stelle den, halde den ved like og gi den i arv til neste generasjon, om vi tykkjer det er bryet verd.

Vi endrar heldigvis overtydingar mange gonger i livet, også mange av dei som er prega inn i oss. Og gjennom medvite arbeid med dei sperrene vi ikkje lenger ønsker eller treng, kan vi bygge dei ned. Så får vi kanskje andre i staden, og det kan vere greitt nok.

It’s life and life only.

 

Masterclass: Sperren i hodet