VI VIL FORDI VI KAN FORDI VI MÅ – eit resirkulert innlegg om koronakrisa

KORONAKRISA OG DET NØDVENDIGE.

Eit innlegg om å velje modaloperatørsekvens.

Etter alt å døme er vi no inne i runde to. Koronakrisa er tilbake. Sommaren nærmar seg slutten, og hausten og vinteren står trugande og dyster framfor oss.

Så mykje er usikkert. Vil vi igjen måtte stenge ned? Vil vi kunne halde på jobbane våre? Vil vi kunne halde oppe drift og business?

Det gjekk jo så bra i vår. Vi kan vere stolte av oss sjølve. Vi tok kontroll, vi tilpassa oss og var fleksible, vaska hendene og heldt avstand. Det kosta, særleg for dei unge, dei gamle og dei sjuke, men vi kom oss igjennom, utan store tap av liv og kanskje med eit sterkare VI enn på lange tider.

Dermed har VI kunna nyte eit fantastisk forår og ein strålande sommar, VI har gjenoppdaga vårt vakre land og gleda av å køyre kolonne i bubil i hårnålsvingar, omgitt av rare dialektar og innpåslitne måkar. Ut frå det eg har kunna observere, ikkje minst på Facebook, er det visst berre pilotane som ikkje har tatt heilt av.

KVA VAR SUKSESSFORMELEN?

Kva var det som gjorde oss i stand til å takle den første bølga av koronakrisa så bra?

Vel, min teori er at vi kan takke eit av våre motivasjonsprogram for dette, eit mønster som vi integrerte og tenkte, handla og reagerte etter i månadene april, mai og juni.

Vi i Ålreit Coaching- og kompetansesenter kallar dette programmet for «modaloperatørsekvens», som ei fornorsking av det engelske «model operator sequence». Dette er eit program som er ansvarleg for handlekraft og motivasjon, og som kjem til uttrykk gjennom korleis vi formulerer våre oppgåver og utfordringar. Avgjerande er bruken av dei modale hjelpeverba «måtte», «ville», «burde», «skulle» og «kunne».

Då koronakrisa trefte oss i slutten av februar, tok regjeringa grep, var tydeleg og sa: VI MÅ

Som coach møter ein ofte denne formuleringa: Eg må (gjere ditt eller datt, endre ditt eller datt). Ein profesjonell coach vil ikkje akseptere å ta dette for god fisk utan først å ha utfordra det nødvendige, t.d. med spørsmål som spør etter kjelda: Kven seier det? Kor har du det frå, at du må? Eller ved å tenke hypotetisk: Kva vil skje om du ikkje gjer det?

 

DET NØDVENDIGE

 

Utover i april trong vi ikkje stor evne til å førestille oss konsekvensar ved ikkje å følge påboda frå regjeringa. Det var berre å sjå på reportasjane frå Italia og Spania, seinare New York – det nødvendige var reelt nok, bileta var overtydande.

Dette kallar vi «det nødvendiges modaloperatør».

Det nødvendige er det enklaste, tenker du kanskje. Må vi, så må vi. I mange tilfelle er det rett, i mange tilfelle finst det likevel noko som stoggar oss – angst, manglande tru på at det nyttar, fortrenging.

Når ei regjering seier MÅ, så seier ho som regel implisitt: Om du ikkje vil, så skal du. Det ligg makt og trugsmål om bruk av sanksjonar bak. Dette kan sjølvsagt generere motstand og protest, kanskje til og med barnsleg trass. (Ikke gjør som Erna sier!)

Det regjeringa lukkast godt med i vår, var å knytte det nødvendige opp mot det vi trur oss gode på: samhald, solidaritet, dugnad.

Fordi vi er dei vi er, KAN vi få det til. Våre eigenskapar, vår kompetanse gjer det mogeleg.

 

DET MOGELEGE

 

KAN er «det mogeleges modaloperatør». Vi har vist det ofte før, at vi kan stå saman når det gjeld. Dette gir oss mot, positiv identitet – meistringsevne, tradisjon, fellesskap gjer oss stolte og optimistiske. Ja det oppstår til og med utbrot av kreativitet og glede. Så fint! Så heldige vi er som er ein del av dette, som høyrer til her!

Som coach er ein alltid ute etter eit KAN. Kan gir uttrykk for evner og kompetanse, erfaring, tillit til eigne ressursar. Kan er også grunnlaget for alt ansvar og for det vi kallar myndiggjering eller «empowerment»: Eg tar ansvar, fordi eg kan ta ansvar.

Vi kjenner det att i president Obamas «Yes We Can!», og vi kjenner alle visdomsord i slagordform som «Du kan tru at du kan. Eller du kan tru at du ikkje kan. I begge tilfelle vil du få rett.»

For å lukkast treng vi av og til eit tredje element. Dette kan vi kalle «viljens modaloperatør». Vilje er knytt sterkt opp mot våre verdiar. Dette brenn eg for, dette vil eg. Men ofte er verdiane våre motstridande: Eg vil at eg og alle andre skal halde seg friske. Men eg vil òg klemme dei eg er glad i, vere saman med venene mine, reise, halde party. Mennesket er fødd til fellesskap, det å halde avstand strir mot våre grunnleggande behov og instinkt.

Verdikonfliktar og dilemma krev viljestyrke og disiplin. Du kjenner kanskje dei oppmuntrande orda frå t.d. ein mattelærar på foreldremøtet etter ein katastrofal tentamen: «Jeg er sikker på at han kan hvis han vil.» Eller dei formanande orda frå ein streng far: «Skjerp deg. Bit tenna saman. Du kan viss du vil!»

I koronakrisa i vår lukkast regjeringa med ei myndiggjerande rekkefølge av desse tre modale hjelpeverba, og Norge kunne gå inn i ein vakker sommar utan frykt og liding:

Vi MÅ, og då er det bra at vi er VI, for vi KAN, og vi VIL stå saman om dette.

 

MORALEN

 

No ser det ut til at denne formelen er endra, det har kome inn eit nytt modalt hjelpeverb, BØR har erstatta MÅ.

Du BØR ikkje reise utanlands. Du BØR bruke maske når bussen er full.

Dette kan vi kalle «moralens modaloperatør».

Dersom du handlar i strid med bør, vert du sanksjonert ikkje med bøter, men med peikefinger. Straffa blir skam, dårleg samvit, skam, stress og dårleg sjølvbilete. Det fører til det psykologane kallar «kognitiv dissonans»: Du veit kva som er rett å gjere, men du gjer det ikkje.

Eg bør ut å trene, men eg gjer det ikkje. Eg bør slutte å røyke, men eg gjer det ikkje. Eg bør vere rollemodell for mine barn, men eg gjer ikkje det rette. Dette syner kven eg (verkeleg) er.

Vi har vel alle gjort erfaring med skamkjensle. Etter mi meining er skam ein fin ting, det å vite at eg har gjort noko feil, noko som er i strid med eigne prinsipp, eigen moral, det eg skal stå for. Skamfull er betre enn skamlaus.

Men skam duger lite som styringsinstrument. Sjølv voks eg opp i ei tid då skulesystemet framleis gjorde bruk av skammekroken som disiplinerande tiltak. Den er heldigvis borte no. Den gjorde oss ikkje til betre menneske. Det gjorde heller ikkje gapestokken på torget eller kyrkjebakken.

 

REKKEFØLGA

 

Det som gjer oss til myndige menneske, ikkje minst no i koronakrisa, er å etablere ansvarleggjerande modaloperatørsekvensar:

Vi vil, fordi vi kan (motivasjonsretning fram mot – det mogeleges modaloperatør).

Vi vil, fordi vi kan, fordi vi må (motivasjonsretning bort frå – det nødvendiges, men òg det mogeleges modaloperatør.

SPERREN I HODET –

KOR SANNE ER VÅRE OVERTYDINGAR?

SPERREN I HODET 

jo da, alle har

 

I morgon skal eg halde eit webinar, ein såkalla Masterclass, med tittelen «Sperren i hodet». Som du sikkert skjønar, kjem det til å handle om overtydingar, subjektive sanningar, som set grenser for oss, som er til hinder for oss på jakta etter karriere og suksess, etter utvikling og blomstring, etter det gode liv. Tankar (og kanskje emosjonelle eller fysiske reaksjonar) som stenger tilgangen til nye løysingar, som gjer at vi ikkje ser nye vegar å gå, eller som held opp raude skilt framfor oss som seier: Stopp. Adgang forbudt. Denne vegen er ikkje for deg.

 

BERLINMUREN

Vi har sjølvsagt alle slike sperrer. Stanley Jacobsen kalla dei skigardar som ikkje kan vare evig. Andre vil kanskje heller meine at dei er støypte i betong. Og då gjeld det å hugse at dei som bygde muren i Berlin sa at den kom til å stå i hundre år til – få veker før han fall.

I dag har eg stått opp seinare enn det eg plar. Og dermed kom eg i kontakt med ei av dei sperrene som eg ofte støyter mot, som eg er klår over, men som eg ikkje heilt veit kva eg skal gjere med:

Vi kan ikkje skru klokka tilbake!

Det kan vi sjølvsagt. I natt skrudde vi henne fram, til hausten kan vi skru henne tilbake, om vi vil. Eller vi kan bestemme oss for alltid å ha sommartid.

Opp gjennom åra har eg ofte møtt denne «sanninga» i samband med avgjerder, politiske eller andre, der dei som vel å gå for ei løysing, veit at denne løysinga ikkje er god, men ser på henne som uavvendeleg. Utviklinga krev det, framsteget krev det, det går ingen veg tilbake.

DYNAMIKKEN

Eit døme på dette kan vere utbygginga av vindkraft. Det er relativt stor semje om at vi treng eit skifte og ikkje lenger kan halde fram med å bruke fossil energi. Derfor må vi satse på andre energiformer – vindkraft, solenergi, kanskje til og med revitalisert atomkraft. Kraftbehovet aukar og vil halde fram med å auke. Vi kan ikkje skru klokka tilbake, og derfor må vi fylle ørkenane våre med solceller, fjelltoppane med vindturbinar, osb. Vi kan ikkje gå over til å sykle igjen. Vi klarer oss ikkje utan nettbrett og smarttelefon.

Webinaret i morgon kjem ikkje til å opphalde seg på dette planet, men prinsippet er det same.

Sperren i hodet, dei subjektive grensene, er prinsippet om det naudsynte. Slik er det, slik vil det alltid vere, det kan ikkje vere annleis. Eller: Slik er eg (berre), slik vil eg alltid vere, eg kan ikkje vere annleis.

SOSIALISERING

Vi blir alle sosialiserte inn i eit avgrensa tenke- og handlingsrom. I den perioden av livet vårt kor vi heilt manglar autonomi, i mors liv og som barn opp til ein viss alder, blir grenser prega inn i oss, loven meisla i stein, vår evne til å skilje mellom rett og galt, godt og vondt.

Utan slike grenser treng vi truleg ein diagnose, for at omverda skal kunne ta vare på oss, eller for å verne omverda mot oss.

Sagt på anna vis: Eg er overtydd om at vi treng overtydingar og grenser. For meg er ikkje spørsmålet om vi treng dei, men om korleis kvaliteten av grensene skal vere, og kva dei skal gjere for oss (og for våre medmenneske).

Overtydingane mine slår ring om min komfortsone. Innanfor desse grensene er eg kjentmann, relativt trygg, relativt avslappa, relativt i ro. Eg kan ta mykje for gitt, slepp å reflektere over alle grep og handlingar, veit kva eg får som resultat. Og det er godt å ha ein stad å kvile.

KOMFORTSONEN

Ein god komfortsone er eit godt utgangspunkt for utvikling, den dannar base for resiliens (robusthet og optimisme), men det er ikkje i komfortsonen utviklinga skjer.

Dvs. at eg må bryte gjennom eller ut av desse grensene, stille spørsmål ved enkelte overtydingar, for å utvikle meg vidare.

Endring tyder å bryte mønster. Mønster gir tryggleik. Vegen mot endring går altså via det utrygge.

Når eg har ei subjektiv sanning med meg på vegen, gir den meg fokus. Og som menneske er eg på stadig jakt etter stadfesting av mine sanningar.

Dersom eg til dømes har ei overtyding «Eg har ikkje nok sjølvdisiplin (til å nå mine mål)», så vil eg ha fokus på alle dei momenta i livet der eg får dette stadfesta: Der ser du, no gav du etter for freistinga igjen, du tok sjokoladen, du åt chipsen og drakk ølet, du droppa treningsøkta. Du kjem aldri til å klare å gå ned i vekt.»

ALTERNATIV

Spørsmålet er: Kor sant er dette? Kor hensiktsmessig er dette?  Kva vil eg tenke i staden? Og korleis skal eg få det til?

Heldigvis har Stanley Jacobsen rett. Ein skigard kan ikkje vare evig. Sjølv om vi sjølvsagt kan stelle den, halde den ved like og gi den i arv til neste generasjon, om vi tykkjer det er bryet verd.

Vi endrar heldigvis overtydingar mange gonger i livet, også mange av dei som er prega inn i oss. Og gjennom medvite arbeid med dei sperrene vi ikkje lenger ønsker eller treng, kan vi bygge dei ned. Så får vi kanskje andre i staden, og det kan vere greitt nok.

It’s life and life only.

 

Masterclass: Sperren i hodet

 

 

OM MÅLOPPNÅELSE OG SELVLEDELSE

GROUND CONTROL TO MAJOR TOM:

TAKE YOUR PROTEIN PILLS AND PUT YOUR HELMET ON

Om måloppnåelse og selvledelse

To påstander og litt løst og fast rundt.

Hvordan skal du nå dine mål?

Vel, oppskriften er enkel, ikke sant?

OPPSKRIFTEN

  • Ta ansvar og eierskap for ditt eget liv og dine egne resultater. Ikke skyld på andre eller omstendighetene. Forlat offerrollen.
  • Sett deg meningsfulle mål, gjerne prestasjonsmål eller hårete mål, men mål som kan mestres. Helst ikke unngåelsesmål, som gir mer frustrasjon enn glede, og som glipper når lidelsestrykket avtar.
  • Sørg for å bygge opp under måloppnåelsen med motivasjon. Mål uten motivasjon er ork og nødvendighet. Hvorfor vil du det? Hva gir det deg å oppnå målet? Hva gir det deg å gå for målet? Husk at eudaimonisk lykke varer lenger enn hedonisk lykke.
  • Lag deg en strategi og gjør det samme som når du spiser en elefant, bit for bit. Ta ett steg om gangen. Definer nøye hvert nødvendig skritt og gå det, huk av, gled deg og gå neste.
  • Sørg for å feire det du har oppnådd.

Når du følger denne oppskriften, vil du nå dine mål. Garantert.

LIVETS BAKHOLDSANGREP

Det eneste som kan stoppe eller hindre deg, er alt det uforutsette som kan skje. Livets bakholdsangrep. Du kan bli syk. Du kan bli skilt. Du kan bli oppsagt på jobben. Samfunnet kan bli nedstengt. Oljeprisen kan falle.

Pluss alt det som distraherer deg, som lokker deg bort fra den smale sti. Avsporingene og fristelsene.

Nytelsessyken, latheten, dine vekslende sinnsstemninger, osv.

Her trengs det ledelse. Og hvis du er voksen og har flyttet ut fra dine foreldre, hvis du er skilt og lever separert fra din ektefelle, eller hvis du har en sjef som ikke helt fyller ut rollen sin, så blir du nødt til å ta den jobben selv.

Mye er ute av kontroll. Det eneste du kan kontrollere fullt ut er deg selv.

Men stopp en hal!

SELVLEDELSE

Kontrollere deg selv? Hvem er det da som kontrollerer, og hvem er det som blir kontrollert?

Det er en kjent sak at ingen kan løfte seg opp etter håret. Hva er så selvledelse, om ikke nettopp det?

Min påstand nummer 1 (og det er helt greit å la seg provosere):

DET ER LIKE UMULIG Å IKKE LEDE SEG SELV SOM IKKE Å KOMMUNISERE

Du tar alltid et valg, og når du tar et valg, leder du deg selv.

Når du velger øl, peanøtter og TV i stedet for salat og trening, så leder du deg selv til sofaen. Hvem ellers skulle det være som gjør det. Dette er helt banalt.

Det er kanskje ikke like enkelt når det gjelder følelser.

Velger vi våre følelser? Eller er de bare noe som oppstår når vi støter på en trigger, en utløser?

Hvem er i så fall vi (og hvis ja hvor mange)?

Påstand nummer 2:

SELVLEDELSE FINNES BARE I FLERTALL

For å finne anvendelige svar, det vil si svar som er lettfattelige og gjør oss i stand til å ta grep, på dette, blir vi nødt til å ty til metaforer, snakke i bilder, og forenkle. Og vi må splitte opp jeg-et i ulike deler.

METAFORER

En praktisk splitting kan være å skille mellom vårt bevisste og vårt ubevisste jeg. Så kan vi se tilbake på vår historikk og spørre oss selv: Ledet jeg meg selv på best måte når jeg tok bevisste eller når jeg tok ubevisste valg? Men når vi spør på denne måten, må vi være klar over at det er vårt bevisste jeg vi inviterer til å svare, og det er selvsagt part i saken og dermed ikke til å stole på. Nøytralitet eksisterer ikke her.

Eller vi kan gjøre som transaksjonsanalysen og dele oss inn i 3 ulike jeg: Voksent jeg (det rasjonelle), foreldre-jeg (loven og omsorgen) og barn-jeg (det uselvstendige, avhengige). Våre følelsesutbrudd kan da tilskrives vårt barn-jeg, som velger å reagere med følelser ut fra en avmaktsposisjon, fordi det ikke (ennå) har tilgang til det rasjonelle.

Hvis vi skal lede vårt barn-jeg, kan vi da trekke inn alt det vi vet om oppdragelse og barnepedagogikk. Rasjonalitet og fornuft hjelper ikke her, for på det stadiet befinner ikke barnet seg. Skal vi altså velge en autoritær stil med disiplin, straff og belønning? Eller skal vi heller satse på kjærlighet og på at det går seg til etter hvert?

INDRE TEAM

Men det finnes også flere andre alternativer for oppsplitting og inndeling: Metaforen om hode, hjerte og magefølelse. Metaforen om de to ulvene i ditt bryst og hvem av dem du skal mate. Metaforen om det indre team. Og så videre.

SONY DSC

For å få til en effektiv og minst mulig energikrevende selvledelse, kan det være lurt å eksternalisere – dvs. å hente metaforen ut av hodet og tingliggjøre og personifisere den. Hvis selvledelse med en forestilling om et splittet jeg hele tiden skal foregå inne i hodene våre, kan det fort oppstå tankekjør og søvnløse netter. Da er det befriende og avslappende å hente teamet (eller hva det måtte være) ut og plassere det i rommet – på et bord, i en skuff eller et skap, eller i en hatteeske.

EKSTERNALISERING

Thorbjørn Egner visste dette da han skapte Karius og Baktus. Han personifiserte stemmen i hodet som lokker: Ikke gjør som mora di sier! Han hentet den ut og omgjorde den til en metafor som fortsatt kan brukes både til underholdning og pedagogisk.

Hva skal jeg altså kalle den delen av meg som hver lørdag maser om øl og peanøtter? Hvilken form og farge skal jeg gi den? Og hvor skal den plasseres?

Det behøves selvsagt også et over-jeg og et overstandpunkt. Et sted hvor kommunikasjon med delene, enten som moderator eller som dirigent, personalsjef, diktator eller helt enkelt som JEG SOM HELE MEG.

Neste spørsmål blir: Hvilken type ledelse skal JEG SOM HELE MEG velge? Hvordan kan jeg kommunisere på best mulig måte med de enkelte delene?

Men får bli en annen historie.

 

Andre historier er også tidligere blogginnlegg, f.eks.

Om endring og overganger

Om identitet og personlig utvikling

 

 

Enkelt og godt HMS-system – samarbeid med Business System AS

Vi innleder nå et samarbeid med Business System AS, som er en bedrift som har utviklet en brukervennlig og oversiktlig løsning for HMS, og vi vil heretter kunne formidle dette systemet til våre bedriftskunder.

Utviklerne beskriver løsningen sin slik:

“Admin 365 er en nyutviklet system som er laget for at bedrifter enkelt skal kunne håndtere HMS og HR relaterte oppgaver i sin virksomhet. Bakgrunnen for programmet startet med at vi så at mange av de største virksomhetene i landet var i gang med gode, men komplekse HMS systemer, som drar gode synergier av dette lovpålagte arbeidet. Admin 365 vil hjelpe med å etterkomme kravene til lovpålagt systematisk HMS i alle bedrifter som sysselsetter ansatte. Til en fornuftig pris. Vi mener systemet er like enkelt som genialt, og skal hjelpe med å organisere bedriftens HMS og HR relaterte oppgaver. Oppgaver som er så avgjørende for å være en proaktiv, trygg, bærekraftig og lønnsom arbeidsplass over tid.”

Ta gjerne kontakt med oss, dersom du er interessert, eller henvend deg direkte til Business System AS via denne lenken:

Admin 365