Cart is empty 
DIN INDRE KRITIKER – VENN ELLER FIENDE?
Hvem snakker du med når du snakker med deg selv?
Snakker du i det hele tatt? Eller tar du bare imot?
Jeg sitter her midt i påsken og skriver denne teksten som jeg håper at du vil lese. Inne i hodet mitt kverner en stemme. Den sier: «Nå er du feig igjen – og opportunistisk. Du sier at nynorsk er en del av din identitet, språk er identitetsbyggende. Og så skriver du på bokmål, bare fordi du vet at om du skriver «indre kritikar» så kan du glemme alle algoritmer, ingen søker på det, du vil ikke bli lest, du vil ikke bli likt, kanskje vil du bli hatet, og du er for svak til å stå i det. Din korrupte svekling! Osv., bla, bla, bla.»
Hva kan jeg svare på slikt? Hver gang jeg prøver, runger det tilbake: «Løgn, løgn, løgn!»
Selvbildet mitt daler. Selvfølelsen lander i kjelleren.
Min indre kritiker har overtaket, og jeg vet med hele meg at hen har rett.
Indre dialog
Selvsnakk kalles ofte indre dialog. Dialog betyr «gjennom samtale» og forutsetter minst to samtalepartnere. Men av og til har denne samtalen mer preg av å være en «monolog», enetale. (Og i det jeg skriver dette, roper stemmen triumferende: «Ha, det er det jeg sier! Du er for svak til å ta igjen!»)
KJÆRT BARN HAR MANGE NAVN
Det er som med skigarden: Du har en du også – alle har. Men til forskjell fra skigarden varer din indre kritiker evig. Du blir ikke kvitt den. Hen er et medlem av ditt indre team og har absolutt oppsigelsesvern.
Vi må altså alle finne gode måter å håndtere denne indre stemmen på, lære oss å leve med den, og kanskje også lære oss å lære av den.
Og da kan et sted å begynne være selve tituleringen. Hva skal vi døpe hen?
Sabotøren, Styggen på ryggen, Jævelen, Gremlin?
Nomen est omen. Navnet forplikter. Alle må prøve å leve opp til sitt navn.
Dersom du kaller din indre kritiker for Sabotøren, legger du til rette for at hen blir nettopp det. Og i verste fall er du hele tiden på leting etter det som bekrefter at hen er det.
Gullungen
Hva ville være annerledes om du f.eks. kaller hen Sukkerklumpen eller Gullungen?
Eller blir det for barnlig, er din indre kritiker heller eldre enn yngre enn deg selv? Kanskje en del av ditt «foreldre jeg», en del av Loven?
Eller er hen en av din «peer group»? En du har vokst opp sammen med og gjort felles erfaringer med? En på ditt nivå?
Hva kaller du hen da?
Stemmen i hodet mitt, som jeg siterte ovenfor, kaller jeg Vestlandsfanden. Vi kan ha en røff tone oss imellom av og til, men stort sett er vi livets glade gutter og gode venner. Ofte er det oss mot røkla.
RELASJONEN
Navnet har selvsagt også noe med relasjonen å gjøre. Hvis du f.eks. kaller et annet menneske for idiot, så legger du visse føringer for hvilket forhold dere skal ha til hverandre.
Skal din indre kritiker være venn eller fiende? Det må dere kanskje finne fram til i fellesskap, gjennom samtale, dialog.
Husk:
En god venn sier fra når du gjør noe som ikke er i orden.
En god venn setter grenser, men på omtenksomt vis.
En god venn støtter deg, forsvarer deg og holder med deg når du står alene imot mange.
En god venn ser deg og lytter.
Og relasjonen er alltid gjensidig. Samtidig vet vi at vi ikke så lett får gjort noe med andre, så det kan lønne seg å starte med seg selv.
Og hvem er du i dette bildet? Ja, for vi har snakket i bilder nå. Så det er bare å fortsette fargeleggingen.
Lykke til!
Hvis du trenger flere impulser til å få i gang en konstruktiv samtale med din indre kritiker, kan du jo komme på vår gratis workshop i Bergen 20. april. Det kan bli både morsomt og lærerikt.
Add a Comment