OM MÅLOPPNÅELSE OG SELVLEDELSE

GROUND CONTROL TO MAJOR TOM:

TAKE YOUR PROTEIN PILLS AND PUT YOUR HELMET ON

Om måloppnåelse og selvledelse

To påstander og litt løst og fast rundt.

Hvordan skal du nå dine mål?

Vel, oppskriften er enkel, ikke sant?

OPPSKRIFTEN

• Ta ansvar og eierskap for ditt eget liv og dine egne resultater. Ikke skyld på andre eller omstendighetene. Forlat offerrollen.
• Sett deg meningsfulle mål, gjerne prestasjonsmål eller hårete mål, men mål som kan mestres. Helst ikke unngåelsesmål, som gir mer frustrasjon enn glede, og som glipper når lidelsestrykket avtar.
• Sørg for å bygge opp under måloppnåelsen med motivasjon. Mål uten motivasjon er ork og nødvendighet. Hvorfor vil du det? Hva gir det deg å oppnå målet? Hva gir det deg å gå for målet? Husk at eudaimonisk lykke varer lenger enn hedonisk lykke.
• Lag deg en strategi og gjør det samme som når du spiser en elefant, bit for bit. Ta ett steg om gangen. Definer nøye hvert nødvendig skritt og gå det, huk av, gled deg og gå neste.
• Sørg for å feire det du har oppnådd.

Når du følger denne oppskriften, vil du nå dine mål. Garantert.

LIVETS BAKHOLDSANGREP

Det eneste som kan stoppe eller hindre deg, er alt det uforutsette som kan skje. Livets bakholdsangrep. Du kan bli syk. Du kan bli skilt. Du kan bli oppsagt på jobben. Samfunnet kan bli nedstengt. Oljeprisen kan falle.

Pluss alt det som distraherer deg, som lokker deg bort fra den smale sti. Avsporingene og fristelsene.

Nytelsessyken, latheten, dine vekslende sinnsstemninger, osv.

Her trengs det ledelse. Og hvis du er voksen og har flyttet ut fra dine foreldre, hvis du er skilt og lever separert fra din ektefelle, eller hvis du har en sjef som ikke helt fyller ut rollen sin, så blir du nødt til å ta den jobben selv.

Mye er ute av kontroll. Det eneste du kan kontrollere fullt ut er deg selv.

Men stopp en hal!

SELVLEDELSE

Kontrollere deg selv? Hvem er det da som kontrollerer, og hvem er det som blir kontrollert?

Det er en kjent sak at ingen kan løfte seg opp etter håret. Hva er så selvledelse, om ikke nettopp det?

Min påstand nummer 1 (og det er helt greit å la seg provosere):

DET ER LIKE UMULIG Å IKKE LEDE SEG SELV SOM IKKE Å KOMMUNISERE

Du tar alltid et valg, og når du tar et valg, leder du deg selv.

Når du velger øl, peanøtter og TV i stedet for salat og trening, så leder du deg selv til sofaen. Hvem ellers skulle det være som gjør det. Dette er helt banalt.

Det er kanskje ikke like enkelt når det gjelder følelser.

Velger vi våre følelser? Eller er de bare noe som oppstår når vi støter på en trigger, en utløser?

Hvem er i så fall vi (og hvis ja hvor mange)?

Påstand nummer 2:

SELVLEDELSE FINNES BARE I FLERTALL

For å finne anvendelige svar, det vil si svar som er lettfattelige og gjør oss i stand til å ta grep, på dette, blir vi nødt til å ty til metaforer, snakke i bilder, og forenkle. Og vi må splitte opp jeg-et i ulike deler.

METAFORER

En praktisk splitting kan være å skille mellom vårt bevisste og vårt ubevisste jeg. Så kan vi se tilbake på vår historikk og spørre oss selv: Ledet jeg meg selv på best måte når jeg tok bevisste eller når jeg tok ubevisste valg? Men når vi spør på denne måten, må vi være klar over at det er vårt bevisste jeg vi inviterer til å svare, og det er selvsagt part i saken og dermed ikke til å stole på. Nøytralitet eksisterer ikke her.

Eller vi kan gjøre som transaksjonsanalysen og dele oss inn i 3 ulike jeg: Voksent jeg (det rasjonelle), foreldre-jeg (loven og omsorgen) og barn-jeg (det uselvstendige, avhengige). Våre følelsesutbrudd kan da tilskrives vårt barn-jeg, som velger å reagere med følelser ut fra en avmaktsposisjon, fordi det ikke (ennå) har tilgang til det rasjonelle.

Hvis vi skal lede vårt barn-jeg, kan vi da trekke inn alt det vi vet om oppdragelse og barnepedagogikk. Rasjonalitet og fornuft hjelper ikke her, for på det stadiet befinner ikke barnet seg. Skal vi altså velge en autoritær stil med disiplin, straff og belønning? Eller skal vi heller satse på kjærlighet og på at det går seg til etter hvert?

INDRE TEAM

Men det finnes også flere andre alternativer for oppsplitting og inndeling: Metaforen om hode, hjerte og magefølelse. Metaforen om de to ulvene i ditt bryst og hvem av dem du skal mate. Metaforen om det indre team. Og så videre.

For å få til en effektiv og minst mulig energikrevende selvledelse, kan det være lurt å eksternalisere – dvs. å hente metaforen ut av hodet og tingliggjøre og personifisere den. Hvis selvledelse med en forestilling om et splittet jeg hele tiden skal foregå inne i hodene våre, kan det fort oppstå tankekjør og søvnløse netter. Da er det befriende og avslappende å hente teamet (eller hva det måtte være) ut og plassere det i rommet – på et bord, i en skuff eller et skap, eller i en hatteeske.

EKSTERNALISERING

Thorbjørn Egner visste dette da han skapte Karius og Baktus. Han personifiserte stemmen i hodet som lokker: Ikke gjør som mora di sier! Han hentet den ut og omgjorde den til en metafor som fortsatt kan brukes både til underholdning og pedagogisk.

Hva skal jeg altså kalle den delen av meg som hver lørdag maser om øl og peanøtter? Hvilken form og farge skal jeg gi den? Og hvor skal den plasseres?

Det behøves selvsagt også et over-jeg og et overstandpunkt. Et sted hvor kommunikasjon med delene, enten som moderator eller som dirigent, personalsjef, diktator eller helt enkelt som JEG SOM HELE MEG.

Neste spørsmål blir: Hvilken type ledelse skal JEG SOM HELE MEG velge? Hvordan kan jeg kommunisere på best mulig måte med de enkelte delene?

Men får bli en annen historie.

Andre historier er også tidligere blogginnlegg, f.eks.

Om endring og overganger

Om identitet og personlig utvikling