OM OSS KONTAKT BLOGG Ålreite Samtaler Endelig i Stavanger Login

HVORFOR JEG IKKE SPØR DEG?

Uncategorized Mar 25, 2021

Det beste spørsmålet jeg får, stiller selv eller hører at blir stilt andre, kan noen ganger likestilles emosjonelt med det å motta en førstepremie. Det gir meg fryd og frysning. Innsikten, potensialet, avsløringen, oppdagelsen og læringen et spørsmål kan forløse er muligens en av årsakene til at enkelte journalister, talkshowverter, ledere, terapeuter, coacher, lærere, venner, foreldre osv. utklasser andre.  De gjør oss interesserte, henførte og hektiske.

Noen spørsmål er definitivt bedre enn andre. Åpne spørsmål som ikke ender i et enkelt ja eller nei kan være utrolig effektive. Samtidig eksisterer det en nødvendighet for de lukkede ja/ nei spørsmålene.

Åpenbaringen

Spørsmål kan produsere åpenbaringer av svar,  potensiale, ny innsikt, forløse nye spørsmål som tar deg til et nytt nivå. 
Allikevel, et sted på vår egen tidslinje mellom det å være barn til voksen venner vi oss av denne egenskapen. Den reduseres og justeres kraftig. Vi går fra å være «meningsproduserende» individ til å akseptere at «sånn er det bare». Satt veldig på spissen.

I våre bestrebelser etter å stadig oppnå mer kunnskap, undrer jeg hva som bidrar til at vi slutter med å stille spørsmål? Forsvinner vår genuine nysgjerrighet med hvert år som går for så å venne tilbake når vi er blitt demente? Da når vi kun er i nuet og ikke evner å huske tilbake ei å se fremover?

De som kan "alt"

Er det blitt slik at vi tror vi vet alt? Eller kanskje vi ikke bryr oss? Er det frykten for svarene et godt spørsmål vil gi? 
Går vi rundt og egentlig vet effekten av å stille gode spørsmål? Verdien i å vise interesse og nysgjerrighet, men velger å ikke gjøre det? På lik linje som at vi vet at det er riktig å spise sunt og trene, men velger å ikke alltid gjøre det?

 La oss Google det

Hva med det verdenomspennende  internettet? På hvilken måte bidrar det?
Antar vi at den «universale hjernen» har alle svar bare noen enkle tastetrykk unna? Dermed har vi ikke behov for å spør hverandre?  Eller spør vi bare «Siri»?

Å gooogle noe er jo nå blitt et verb, en aktivitet. Og JA vi kan google oss til mange svar, men hva er kvaliteten på de svarene? Er de fasitsvar? Eller beste gjetning? Hvor tar de oss hen?
Hvem konkret gir oss svarene og forer oss med nye spørsmål i en moderne verden?

Riktig svar = God Karakter

Jeg har ei venninne som jeg i ungdommen la merke til at alltid hadde svar på alle spørsmål. En gang en felles venn spurte et spørsmål som jeg også hadde kompetanse på, serverte min venninne et noe tvilsomt svar. Vi lo godt av det og jeg spurte hvordan det hadde seg at hun alltid måtte ha et svar på alt? «Jo, for når jeg kan noe og har svar kommer folk til meg. Jeg betyr mer». For henne er det i dag i voksen alder en befrielse å noen ganger svare «jeg vet ikke».

Jeg tenker tilbake til min egen skolegang, verdien av å ha det RIKTIGE svaret. Det betydde jo ofte alt. Rett svar = god karakter = lærerens favoritt =drømmejobben =foreldrenes gunst osv.

Blir vi lært opp til at det kun ligger kvalitet, kompetanse og verdi i det å alltid ha de rette svarene? De rette svarene i så fall i forhold til hva? Hvem? Hvilken standard?

I så måte er det da mulig at vi etter hvert ubevisst slutter å stille spørsmål fordi den egenskapen er gitt en stram ramme av rett og galt?
I stedet for nysgjerrigheten, lærelysten og interessen? Forundringen og gleden over ulik kompetanse og synspunkt?

«Vitenskap burde ikke handle om du er god på det eller ikke. Det bør handle om at du er interessert i det» (D. Wallimann, PhD og forfatter)

Ta kontroll

Jeg møter i hvert fall stadig mennesker som gruer seg til møter. Å f.eks. bli konfrontert av sin sjef i fare for å ikke kunne svare på et spørsmål.
Det kan også være en god ting, det å grue seg til noe. Kjenne på stresset det gir kan være et signal på at det betyr noe for en. Men tar det overhånd gir det kanskje tunnelsyn?

Selv har jeg vært i flere forsamlinger der jeg er så opptatt av hva jeg selv skal svare at jeg ikke får med meg innsikten, informasjonen, kunnskapen og kvaliteten i alle andres svar.

Har du forberedt deg har du nemlig kontroll. Og kontroll er jo bra?

Hvis vi ser på autonomi, en av de 3 driverne for indre motivasjon ifølge Deci & Ryans Selvbestemmelsesteori  (1985) . Har vi egentlig autonomi, altså selvbestemmelse, når vi har kontroll? Eller kan det være slik at det er behovet for kontroll som av og til kontrollerer oss?

Tankefellene

Det finnes også flere tankefeller. En tankefelle jeg selv stadig snubler i er «tankelesning». Jeg går ut fra at jeg vet hva en annen person/ andre personer tenker om meg eller om en hendelse.
Svært sjelden ved «tankelesning» tenker vi at andre tenker noe positivt om oss. Denne responsen i seg selv har med vår ur-hjerne og overlevelsesinstinktet å gjøre.

En viktig og vesentlig effekt av «tankelesning» er at den tenderer å blokkere kommunikasjon. For når jeg antar at jeg vet så inderlig godt hva andre tenker, så tenderer jeg også til å ikke spørre dem. Jeg tror nemlig at jeg allerede vet. Det blir miskommunikasjon.

Jay Shetty (forfatter og purpose coach) formulerer dette bra; «Jeg er ikke det jeg tror jeg er. Jeg er ikke det du tror jeg er. Jeg er det jeg tror at du tror jeg er».

Å LEDE TIL OPPDAGELSE…

Om du er leder for deg selv, i en familie eller i en organisasjon så bør du kanskje bry deg nok til å stille spørsmål. Bidra til å skape en kultur hvor det er trygt å stille spørsmål, hvor det fremmes å stille spørsmål. Hvor det ansees som en attraktiv kvalitet og ikke til bry. Skape et partnerskap i stedet for en manipulerende relasjon.

Hvem i ditt liv, på din jobb er det du virkelig ønsker å utfordre? At skal nå et neste skritt? Få ut sitt potensiale? Er det ikke nettopp de du bryr deg  aller mest om?

Kan det da være verdt å ta den risikoen å stille spørsmål? Som så mange aktiviteter, så er også det å stille spørsmål og å gi svar en krevende aktivitet som godt kan bringe frem litt svette og litt puls før det skaper resultat og verdi.

Kritikk

Kritiske spørsmål har jeg flere ganger erfart at blir uglesett. Det blir ansett som en negativ holdning.
Hva hvis du heller velger å oppfatte kritiske spørsmål som en god holdning? Spørsmål generert av en som faktisk bryr seg?


Når jeg stiller et kritisk spørsmål så er det ofte, ikke alltid, for å kvalitetssikre. Og det  med en god intensjon, fordi jeg bryr meg. Et forsøk etter beste evne å være etterpåklok i forkant.
Der ingen stiller kritiske spørsmål frykter jeg at det står stilt, engasjementet har sluknet. Det er energi i de utfordrende, nysgjerrige og modige spørsmålene, der ligger det vekst, tillit, fremgang og engasjement,

Spørsmål er også vesentlig for noen av menneskers grunnleggende behov; det å bli sett og hørt. De fører til egenverd, læring, tillit, trygghet og kreativitet. En leder som innleder en samtale med deg med 2-3 spørsmål  om deg før han/hun beveger seg inn på tema jobb/ resultat bygger muligens raskere tillit. 

Å lytte med nytte

Men det holder ikke å bare være god på å stille spørsmålene, du må være god på å lytte også.

Fange opp innholdet i svaret, våge å ta imot det, være ydmyk for et uønsket eller uventet svar. Da først posisjonerer du deg slik at du bedre kan forvalte det riktig. Det handler om aksept.

Å bli møtt med aksept. Aksept for våre ulikheter, at vi tolker ulikt og mener ulikt. Det er ofte mindre verdi og fremgang i at alle er enig.

Også det å stille spørsmål på Google krever kompetanse. Du skal vite hvordan konkret stille det riktige spørsmålet for å få et bra svar. Velge dine ord med omhu. Jeg vet ikke hvordan det er med deg som leser dette, men selv har jeg brukt flere timer på google etter svar– uten alltid å finne det jeg søker svar på.

Det krever ekspertise for å evne å formulere det riktige spørsmålet som gir det beste svaret. Det ligger muligheter i det. Tenk på verdien av svaret dersom du formulerer spørsmålet riktig?

I dag hvor vi eksponeres konstant for ufattelig mye informasjon tror jeg kompetanse på det å stille gode spørsmål er av økende attraktivitet. Stille spørsmål av kvalitet. Som kommer fra genuin nysgjerrighet og interesse. Det er kompetanse som kan læres, hentes frem og utfordres.

Samtidig skal vi være var på at spørsmål kan være belastende og utmattende. For å best mulig evne å fange opp det må vi  lytte, observere og kjenne nøye på de svar som gis, de ord som brukes, det blikket som sendes. Speile det for å vise at vi lytter, er tilstede og har fokus. Da kan kanskje dialogen og relasjonen gå ut i en gaffel formasjon og åpne opp for trygghet, tillit, mot og nye spørsmål?

 

Close

50% Complete

Two Step

Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit, sed do eiusmod tempor incididunt ut labore et dolore magna aliqua.